ROCKEIKON: Slash spilte på nostalgistrengene da han besøkte Sørlandet for andre gang på et knapt år. Foto: Sindre Didriksen.
ROCKEIKON: Slash spilte på nostalgistrengene da han besøkte Sørlandet for andre gang på et knapt år. Foto: Sindre Didriksen.Vis mer

Mann for sin flosshatt

Slash åpnet mimreboken og serverte Guns N' Roses-nostalgi i Kvinesdal.

|||KONSERT: Det er ikke mer enn et knapt år siden sist Slash gjestet Sørlandet.

Da hadde gitarikonet følge av et kobbel over gjennomsnittet profilerte pop- og rockeveteraner, nærmere bestemt Ozzy Osbourne, Ron Wood og Fergie.

Den gangen var det noe som best kan beskrives som en avansert låvedans, med et utvalg egne og andres sanger på menyen.

Under gårsdagens Kvinesdal-konsert var det fortrinnsvis Slash' egen portofolie som ble luftet. Der er det mye gull å speile seg i, men også noe kobber.  

Flott sanger Seansen åpnet med «Ghost» fra Slash' ferske soloplate, før «Nightrain», den første av et godt utvalg Guns N' Roses-klassikere, tok staffettpinnen videre.  

Vokalist for anledningen, Myles Kennedy fra Alter Bridge, viser seg kjapt som en stemmemessig kameleon — en temmelig gudbenådet sådan også. Det er nemlig ikke hvem som helst som kan gjøre Axl Rose-låter uten å høres ut som hese kråker.  

Kennedy yter sangene rettferdighet samtidig som han klarer å legge noe av sitt eget særpreg på dem.

Slash selv har en tilstedeværelse som rettmessig setter de fleste i skyggen, og spillemessig er han kanskje i sitt livs form. Men den mangledne karismaen til de ellers så velspillende medmusikantene, gjør at man aldri helt får en enhetsfølelse av det som presenteres.

Hit og dit Rundt halvparten av konserten består av Guns N' Roses-materiale, med avstikkere til både Velvet Revolver, Snakepit, Alter Bridge, samt Slash-låter av nyere dato.  

Av de er det kun «By the Sword», opprinnelig sunget av Andrew Stockdale fra Wolfmother, som har nok patos til å stå rygg mot rygg med det adskillig mer potente materialet fra den dekorerte gitaristens tidligere karriere.  

Både «Back to Cali» og den myke utgaven av «Nothing to Say» fremstår mer som nødvendige onder enn inspirerte musikkøyeblikk.  

Ser bakover Konsertens udiskutable høydepunkt blir midtaksen med en ruvende episk «Civil War», hvor Myles Kennedy virkelig får rom til å skinne og gjengen fremstår som et band fremfor en knippe musikere som er med på å kle opp andres låter.  

Og det er her man møter noe av problemet med denne typen prosjekt.

Selv om det er aldri så moro med «Sweet Child O'Mine» og «Paradise City», sitter man fremdeles med følelsen av at man hører et overkvalifisert coverband, hvis misjon er å forsøksvis iscenesette noe som har vært, uten mål om å skape noe for fremtiden.  

Da blir resultatet en serie flott postkort, men det stopper der.