Mann i Narvik, kvinne i Berlin

IDENTITET: Hvem var det egentlig       som skrev den nylig utgitte «En kvinne i Berlin»?

EN TYSK FORFATTER har fått mange lovord denne høsten. Boka «En kvinne i Berlin», med undertittel «Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945» er blitt møtt med gode anmeldelser og stor beundring. «Boka er en av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag,» skriver Antony Beevor i forordet. Sjelden har et voldtektsoffer skrevet så fengslende og samtidig usentimentalt om sin skjebne.Forfatterens navn er: Anonyma. Mange har spurt seg hvem som har æren for mesterverket.Boka utkom første gang i Norge for femti år siden, uten undertittel og med et forord av C. W. Ceram. Den gang var det han som garanterte for autensiteten. Bak pseudonymet Ceram, det eneste navnet som er knyttet til førsteutgaven, skjuler det seg en interessant forfatter, ikke minst for det norske publikum.

KURT WILHELM MAREK (1915-1972) var en ektefødt berliner. Fra 1938-45 var han tilknyttet Wehrmacht, og virket som krigsreporter flere steder ved Hitlers frammarsj. Da Tyskland angrep Norge, var han 25 år gammel. Året etter utkom «Wir hielten Narvik» av Kurt W. Marek. Boka (etter første opplag ble den forbudt) er interessant i seg selv fordi det er en tysk soldats personlige og detaljerte skildring av krigen i nordområdene. Men også i et litterært perspektiv er utgivelsen av interesse.Marek starter med å fortelle hvordan teksten er blitt til: «Denne boka bygger på dagbokopptegnelser til en av de femti Berliner luftvernartillerister som opplevde kampen om Narvik...» Etter et par sider blir det klart for leseren at det er forfatterens egen dagbok det er snakk om. Nedtegnelsene starter et par døgn før 9. april og varer til 9. juni, altså åtte uker, som i dagboken fra Berlin. Først skrevet for hånd, deretter på maskin.

I ETTERORDET skriver Marek: «Navnene på nesten alle som forekommer i denne boka er forandret, karakterene til dels byttet om, til dels funnet på.» I «En kvinne i Berlin» heter det at: «av politiske grunner og av hensynsfullhet er alle navn og mange detaljer forandret».

ALLE DE FAREFULLE og ekstreme situasjonene tyskerne kommer opp i, beskrives i en realistisk og nøktern stil. Detaljene er nøye observert, alvoret ispedd humoristiske replikker, gjerne på berliner dialekt. Hovedpersonen takler situasjoner som frost, sult, angst, søvnløse netter og anstrengelser på en imponerende måte. De to bøkene har flere likhetstrekk. «Vi er rett og slett blitt sterke nok til å erkjenne døden,» mener mannen i Narvik, «også der hvor den ikke viser seg heroisk.» Et par lik blir beskrevet i begge bøkene - på samme måte; nakent, detaljert, helt uten følelser. Marek kaller denne stilen for den «nye naturalisme». Kort etter krigens slutt finner vi Kurt W. Marek igjen. I et forlag i Hamburg. Som den legendariske forleggeren Ernst Rowohlts mest betrodde medarbeider. Samtidig arbeidet han i all hemmelighet på et stort verk om arkeologi.

«GÖTTER, GRÄ BER und Gelehrte», arkeologiens roman av C. W. Ceram utkom i 1949 på Rowohlt Forlag. Bare én person, sjefsredaktør og konsulent Kurt Marek, hadde lest manuskriptet. Først da det gikk i trykken, innrømmet han overfor forleggeren at det var han selv som var forfatteren. (Etternavnet hadde han skrevet baklengs og erstattet k med c.) Verket bygget på kjente arkeologers funn, historier om deres liv og reiser, dagbøker og opptegnelser, utvalgt og ordnet som en spennende roman. «Virkelighet sett gjennom et temperament,» kalte forfatteren sin metode. Boka ble en gedigen suksess, en verdensbestselger, oversatt til 28 språk.

TRE ÅR TIDLIGERE hadde Marek vært i sin hjemby. Der oppsøkte han bygården som blir beskrevet i boka «En kvinne i Berlin», og hvor han personlig kjente flere av leieboerne. «Alt i trappen ble jeg møtt av en flom av beretninger om alt som hadde hendt. Ikke bare menn, men også kvinner og ganske unge piker, betrodde meg sine opplevelser med en så lidenskapelig trang til bekjennelse...» Først et halvt år senere skal han ha truffet den anonyme forfatterinnen, som han også kjente fra før. Hun antydet at det forelå en dagbok, men enda et halvt år gikk før han fikk lov til å lese den. «I dagboka var mangt og meget, som jeg alt hadde hørt av andre, beskrevet i detalj. Men det tok meg over fem år å få overbevist forfatterinnen om at denne dagboka var et enestående dokument som måtte offentliggjøres.»

MAREK VAR I MELLOTIDA blitt rik på sin dokumentarroman og flyttet i 1954 til Amerika. Samme år utga han «A woman in Berlin», med forord av C. W. Ceram, suksessforfatteren. Bygget på reelle hendelser, spennende som en kriminalroman, ble også denne boka svært godt mottatt. Året etter forelå flere oversettelser. Først i 1959 kom den på originalspråket tysk, men da uten Cerams forord. Noen måneder etter at nyutgaven av «Eine Frau in Berlin» forelå på det tyske markedet i 2003, skrev den kjente kritikeren i Süddeutsche Zeitung, Jens Bisky, en grundig artikkel der han stilte spørsmålstegn ved bokas autensitet og antydet Mareks eventuelle medvirkning. Han lanserte dessuten en mulig kandidat til Anonyma, en bekjent av Kurt Marek, journalisten Marta Hillers (1911-2001). Utgiveren Hans Magnus Enzensberger ble rasende. «Skandalejournalistikk» kalte han Biskys artikkel. Det ble et ramaskrik i den tyske medieverden.

I MOTSETNING TIL utgaven fra 1955, framstår årets norske utgave (i ny oversettelse) som en ren dokumentar. Antony Beevor, forfatteren av en rekke dokumentariske bestselgere fra annen verdenskrig, står nå som garantist for autensiteten med sin tretten siders lange innledning. Cerams fire sider er redusert til et etterord. Beevor benytter seg av Jens Biskys antydninger og utroper Marta Hiller(uten s) til forfatteren bak Anonyma. Samtidig dropper han opplysningene om hennes arbeid og skriverier for «Verlag der deutschen Arbeiterfront« og «NS-Lehrerbund» under krigen.

I NYUTGAVENE AV berlinerdagboka er et av de siste avsnittene fjernet: «Det er noe jeg vil gjøre: jeg har lånt den gamle skrivemaskinen til enken, og nå skriver jeg av dagboken, ganske langsomt for å spare på kreftene. Tydelig og uten forkortelser som _,vt_, og stenografitegn, men med mange tilføyelser - alt som faller meg inn mens jeg sitter ved skrivemaskinen.»Kurt Mareks enke sitter i dag på rettighetene til dette drøyt hundre siders originalmanuskriptet og de håndskrevne kladdebøkene. Om ektemannens vei til sine suksesser forteller hun: «Marek skrev alle sine manuskripter først for hånd, leste det opp for meg, vi diskuterte dette, da først skrev han det av på maskin.» De opplysninger vi har om Anonyma kommer fra Ceram selv, en vellykket forfatter som var kjent for å bygge sine litterære suksesser på dagbøker og opptegnelser. Uansett hvilken hemmelighet som skjuler seg bak «En kvinne i Berlin», så er beretningen i stil og metode preget av utgiveren: mannen fra Narvik.