Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mann med hensikt

Enda en gang har Norge fostret en dramatiker med et større navn utenfor landets grenser enn innenfor. Hans navn er Arne Lygre.

I TEKSTEN: Arne Lygres dramatikk kommer ikke til å forsvinne med det første. «Jeg forsvinner» har Norgespremiere på Nationaltheatret denne uka. I rollene (f.v): Laila Goody, Stine Mari Fyrileiv, Gisken Armand og Eindride Eidsvold. Foto: Erik Berg, Nationaltheatret
I TEKSTEN: Arne Lygres dramatikk kommer ikke til å forsvinne med det første. «Jeg forsvinner» har Norgespremiere på Nationaltheatret denne uka. I rollene (f.v): Laila Goody, Stine Mari Fyrileiv, Gisken Armand og Eindride Eidsvold. Foto: Erik Berg, Nationaltheatret Vis mer

ARNE LYGRE: Å være eller bli, det er spørsmålet. Hvordan blir man den man er? Hvordan vet man at dette er den man skal være?

Gjennom hele sitt forfatterskap har Arne Lygre gransket identitet i forandring.

- IDENTITET og identitetsdannelse. Identitetspåvirkning, både frivillig og ufrivillig. Det er kjernepunktet, sier Lygre.

Selv er han en av Norges ledende dramatikere. En av de skuespillforfattere som blir et større teaternavn for hvert stykke han skriver.

Han har allerede i flere år vært bedre kjent utenfor Norges grenser enn innenfor. Han er oversatt til et titall språk.

Han er både satt opp og fått sine skuespill gitt ut i bokform i lang rekke land.

I Oslo sitter Arne Lygre og former setninger. En etter en, fra start til slutt. Den første må bli riktig for at den neste skal følge på.

  
- FOR MEG ER det å jobbe med litteratur i stor grad en språkutforskning. Konstruksjonen av setningene, ordforskyvningen, passasjene, strukturen. Det handler mye om form. I alle verkene mine har jeg jobbet med det jeg kaller «det andre fortellerperspektivet», sier Lygre.

- Det vi også kan kalle for «det selvkommenterende» eller «metareplikkene»?

- Ja. Jeg interesserer meg for skismaet - eller overlappingen - mellom et menneskes tale, tenkning, følelser. Samtidig som jeg nå snakker med deg, formulerer jeg tanker jeg ikke uttrykker. Jeg får ikke alltid sagt eller gjort akkurat det jeg tenker. Aldri alt jeg føler. Et menneske kan ha en eller flere indre stemmer, som uttrykker noe annet eller mer enn man faktisk sier. Jeg vil la en og samme skikkelse uttrykke flere perspektiver på samme tid, sier han.

ARNE LYGRES metareplikker har utviklet seg helt siden hans første stykke, «Mamma og meg og menn».

I begynnelsen var det bare to slike stemmer; det sagte og det tenkte, og det andre fortellerperspektivet skilte seg ikke mye fra det første.

Det var uttrykt i tredjeperson, men lignet mer tradisjonelle monologer. Senere ble de indre monologene til indre dialoger, og etter hvert bakte han også inn scenehenvisningene og andre elementer.

DET OPPDELTE fortellerperspektivet ser han som en annen måte å utforske identitetsspørsmål på.

- Det tok meg tid å innse hvorfor det er så viktig for meg å utforske akkurat dette, men det handler om å vise de ulike karakterenes ulike sider samtidig. Det blir en metode for å klargjøre og å tilsløre identiteten, sier Lygre.

DEN ANDRE NYE IBSEN: Jon Fosse har fått tilnavnet «den nye Ibsen», fordi han er blitt en dramatiker av verdensformat. Også Arne Lygre er et større navn utenlands enn i Norge. Foto: Aschehoug
DEN ANDRE NYE IBSEN: Jon Fosse har fått tilnavnet «den nye Ibsen», fordi han er blitt en dramatiker av verdensformat. Også Arne Lygre er et større navn utenlands enn i Norge. Foto: Aschehoug Vis mer

Med de ulike replikknivåene viser Lygre også hvordan skikkelsene lyver for seg selv og andre. Livsløgnen står sentralt hos ham, men Lygre-skikkelsenes livsløgn skiller seg fra Ibsen-skikkelsenes livsløgn.

IBSENS SKIKKELSER vet ikke alltid at de lyver. Løgnen avsløres og de må ta nye valg. Hos Lygres personer er løgnen en bevisst strategi, et falskt bilde for å mestre virkeligheten.

Det gjør livsløgnen til del av identitetsdannelsen, men også avslørende, for hvordan og hvorfor de enkelte lyver viser hvordan de ser seg selv.

- Jeg viker unna begrepet livsløgn. Kanskje fordi det er så tett forbundet med Ibsen har jeg ikke ønsket å forholde meg til det, sier han.

ARNE LYGRE skiller mellom tekst (altså, sceneteksten eller skuespillets tekst) og notater.

Han noterer mye. Tanker, mulige replikker eller situasjoner. Ideer om hva som kan skje eller hvordan. Tematikk han vil innom. Stikkord. Mulige formuleringer. Kanskje en replikk eller en replikkveksling han kan komme til å bruke, når han kommer så langt.

Men selve teksten arbeider han langsomt med: Hver setning må føles riktig før han skriver den neste.

Når han skriver sine skuespill, gjør han det kronologisk. Alltid kronologisk.

- JEG FORSØKER å stole på min egen intuisjon. Skal jeg introdusere et nytt element, må det bygge på det jeg allerede har skrevet. Jeg må vite at det jeg bygger på er godt. Jeg forlater ikke en setning før jeg ser at den er riktig eller sann. Før jeg er fornøyd med den, sier han.

Det skjer likevel at han stryker tekst han har skrevet. Det hender at han ser tilbake på teksten, og oppdager at han trådte feil på et tidligere tidspunkt.

Da går han tilbake dit. Linje for linje skriver han videre. Slik arbeider han seg gjennom teksten, fra start til slutt.

NÅR HAN STARTER arbeidet med et nytt stykke er den første fasen en søken. Han vet hvordan han skal se at han har funnet sin retning. Han kjenner igjen den lysten han får til å utdype bestemte perspektiver eller tematikk.

Han kaller det «den energien som kreves for at jeg skal jobbe med dette de neste par årene av mitt liv».

- Jeg må ha både formretning og innholdsretning klart for meg før jeg klarer å begynne å skrive. Jeg kan ha lange perioder der jeg bare tenker, venter, tar notater. Ikke skriver tekst, kun notater. For meg blir det at form og innhold skal smelte sammen en drivkraft i seg selv. Så ligger det også en vekst i bevegelse. Det kan oppstå nye spenninger når jeg forflytter karakterer eller rom, sier han.

- I dette blir verkets univers til. Jeg danner meg et bilde, eller en ramme, ofte knyttet opp mot en karakter, men det kan også være opp mot et rom eller en situasjon.  

I STYKKENE unngår han tid, sted, ytre beskrivelser. Arne Lygre vil at hans skikkelser skal stå for noe mer og større enn seg selv. Først kaller han det arketyper. Siden korrigerer han seg selv og sier «essenser».

Han skriver aldri om avklarte situasjoner, navngitte steder eller spesifikke tidsrammer.

- For meg blir det som en lekkasje av energi om jeg skal gjøre det. Det innskrenker teksten. Om jeg refererer til vår konkrete virkelighet forsvinner all kraft og all min nysgjerrighet. Jeg trenger den bevegelsen og den friheten som ligger i en fleksibel setting i forhold til tid og sted, sier han.

Med denne åpenheten gir han også rom for ulike tolkninger i de ulike teaterproduksjonene. Kanskje gjør dette det ekstra fristende for regissører å sette ham opp? Kanskje er dette en av grunnene til at hans tekster kan oversettes til så mange språk og så mange ulike kulturer?  

- DU ER OFTE OVERSATT. Hvordan opplever du det?

- Jeg er vant til det. Helt siden «Mamma og meg og menn» har jeg blitt produsert i utlandet. Det skjer oftere nå, men det har vært en del av prosessen hele veien, og å settes opp utenlands oppleves egentlig ikke som så annerledes enn å settes opp i Norge. Jeg er vant til å møte mennesker som på ulike måter jobber med og tolker verket mitt, sier Lygre.

- Klarer du å frigjøre deg fra produksjonen? Å tenke «min del av jobben er ferdig nå»?

- Ja. Jeg må bare tørre å tro at teksten tåler det. Jeg har oppdaget at jeg enten må være med i prosessen hele tiden, eller ikke. Å delta bare delvis er vanskelig. Jeg mener: Å bidra gjennom å svare på spørsmål eller diskutere tekst tidlig i prosessen er en ting. Der stiller jeg meg alltid til rådighet, selv om det varierer i hvor stor grad regissørene ønsker det. Men å skulle følge prøver ved å sitte og se hva de gjør, uten å involvere meg, blir vanskelig.
 

- JEG MÅ LA skuespillere og regissører gjøre sin jobb. De må utforske hvor langt de kommer i sin prosess uten at min prosess eller mine intensjoner bremser dem. Min jobb er å lage tekster jeg stoler på uansett hva skuespillere og regissør gjør med dem.

- For en dramatiker som er så opptatt av språklig nyansering som du er, må det være viktig å finne den riktige oversetteren. Å skrives på et nytt språk må på mange måter oppleves som enda et ekstra lag i en tekst som allerede består av mange nivåer?

- Det er det. Jeg er avhengig av at oversetteren forstår min tone og språklige rytme og klarer å overføre dette til sitt eget språk.  

NÅ PÅ FREDAG, 24. august, har «Jeg forsvinner» premiere på Nationaltheatret. Stykket er ikke tidligere vist i Norge, men hadde verdenspremiere i fransk oversettelse på Théâtre de la Colline i fjor.

- Du har brukt «Jeg forsvinner» som replikk i flere av de andre skuespillene dine. Jeg har lagt merke til den i tre.

- Tre! Jeg husker jeg har den i ett av dem.

- Jeg har notert meg den i «Mann uten hensikt», «Dager under» og «Så stillhet». Jeg tør ikke si om den også finnes flere steder, men her har jeg lagt spesielt merke til den. Nå har du brukt den som tittel. Hvorfor? Vil du si at dette er en nøkkelsetning for deg?

- Jeg visste at jeg hadde brukt den før, men at jeg hadde brukt den så ofte var jeg faktisk ikke klar over. Men det er ikke uvanlig for meg at elementer fra ett stykke kan spores i et annet. «Jeg forsvinner» er et naturlig utsagn for meg, all den tid jeg har skrevet så mye om identitet i forandring, ensomhet, det eksistensielle spørsmålet «hvem er jeg, hva er et jeg?». «Jeg er ingen», har jeg også brukt. Jeg er fascinert av bevegelsen fra ingenting til noe og tilbake til ingenting; det henger sammen med kjerneproblematikken, sier Arne Lygre.  

TIL IBSENFESTIVALEN: Arne Lygres «Jeg forsvinner» spilles under og etter Ibsenfestivalen. Gisken Armand har rollen som Jeg. Foto: Erik Berg, Nationaltheatret
TIL IBSENFESTIVALEN: Arne Lygres «Jeg forsvinner» spilles under og etter Ibsenfestivalen. Gisken Armand har rollen som Jeg. Foto: Erik Berg, Nationaltheatret Vis mer

ARNE LYGRE trodde han aldri skulle skrive annet enn dramatikk. Til nå har han likevel skrevet to romaner og en novellesamling. Novellesamlingen «Tid inne» fikk han Brageprisen for.

- I prosa arbeider jeg med form på en annen måte enn jeg gjør i teateret. I prosa forsøker jeg å finne ut hva jeg kan gjøre i prosa, som jeg ikke kan gjøre i drama. I drama forsøker jeg å finne ut hva jeg bare kan gjøre i drama, sier han. Han mener selv at han er blitt enda mer sjangerbevisst etter at han også begynte å skrive prosa.

- Kanskje undersøker du fortsatt yttergrensene for drama? Bare at du gjør det fra utsiden heller enn innsiden? For å utfordre eller kartlegge konvensjoner?

- Konvensjoner er ikke et viktig ord for meg. Det er ikke slik jeg tenker på det. Men samtidig er det slik at jeg, idet jeg begynte å skrive drama, visste jeg at jeg ville forsøke å utvikle mitt eget uttrykk. Jeg ville skrive i et uttrykk jeg ikke hadde sett ennå. Det er fremdeles viktig for meg. Jeg vil ikke skrive om eller nytolke drama som allerede er skrevet. Jeg vil skrive drama jeg ennå ikke har sett, sier Lygre. 

HAN SER MYE TEATER, men anser det ikke som del av sin egen skrive- eller inspirasjonsprosess.

-  Det er ikke sånn at jeg leter i andres verk etter inspirasjon til egen skriving, men det gode språket og det jeg opplever som interessante litterære uttrykk kan gi meg lyst til å skrive, selv om forfatteren står langt fra meg stilistisk. Men i hovedsak ligger inspirasjonen i verkets egen modning, at man får til avsnitt og passasjer som peker videre, utover seg selv, og som er med på å bygge et interessant teatralt univers, sier Arne Lygre.

Når han leser, er det oftere prosa enn drama. Han opplever at det av og til setter i gang nye ideer i ham, selv om det han leser står langt unna hans egne tekster.

- For eksempel kan jeg la meg fascinere av en mann som Tomas Espedal, som ønsker å forene ulike sjangere i en form for totallitteratur. På mange måter er dette det motsatte av mitt prosjekt; jeg vil skrive slik jeg bare kan skrive som drama, som jeg ikke kunne ha skrevet i andre sjangre. Selv når jeg inkluderer prosaelementer vil jeg lage det dramaet jeg kun kan lage som drama. Rendyrke min sjanger. Likevel kjenner jeg at den type energi som han representerer, den typen kunstprosjekt, er inspirerende, sier Lygre.  

- HUSKER DU HVORFOR du, da du begynte å skrive, valgte dramatikk som form?

- Jeg husker at jeg tidlig fikk lyst til å skrive. Jeg tror jeg var elleve eller tolv da jeg kjøpte notatbøker og skrev overskrifter. «Roman 1», og slikt. Så skrev jeg noen sider, og så ble det selvfølgelig ikke noe mer av det. Det gikk noen år, og det å bli forfatter lå der som en uoppnåelig drøm. Jeg hadde altfor stor respekt for det, forteller Lygre.

Etter gymnaset gikk han ett år på folkehøgskole, og der bestemte han seg for å bli skuespiller. Han søkte teaterskolen og kom så langt som til tredje opptaksprøve.

- I tre-fire år vurderte jeg å bli skuespiller. I mellomtiden jobbet jeg en del for frigrupper, der jeg tok del i alle fasene av prosessen. Jeg var regiassistent, blant annet. Og så, i 1993, bestemte jeg meg for å prøve å skrive igjen. Jeg ga meg selv tiden ut årtusenet til skriving. På grunn av årene i teatret var alle ideene som kom til meg sceniske. Det var begynnelsen.


Lillian Bikset er teaterkritiker i Dagbladet, frilansjournalist og oversetter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media