Mannedrap og mjøddrikking

«Det syngande sverdet» er en bok som så absolutt kan anbefales den oppvoksende slekt.

Kolbjørn Brekstad er en mangfoldig forfatter. I år gir han ut en ungdomsroman. Den har handlingen lagt til trøndelagskysten omkring år 400, og den er skrevet på nynorsk. Alt dette er nytt. Sentralt står unggutten og bondesønnen Rein som modner til voksen mann og overtar garden i løpet av handlingen.

I innledningsscenen er han med på å drepe sin første bjørn, og deretter får vi overvære den store festen som det den gangen var tradisjon for å arrangere etter et slikt drap. Seinere følger en rekke spennende og dramatiske begivenheter. Hovedtråden er knyttet til trusselen fra noen utenfrakommende røverbander som herjer trøndelagsbygdene, dreper for fote og raner med seg alt de kan bruke, og de ellers temmelig fredelige bøndenes mobilisering mot disse.

Historen er levende og godt fortalt. Brekstad skriver nynorsk så det er en fryd, og boka torde egne seg vel til skolebruk - både fordi den er medrivende og elementært spennende, og fordi den gir et så godt bilde av hvordan man ut fra tilgjengelige kilder kan forestille seg at folk levde og tenkte den gangen. Brekstad skildrer blot og ofring, veiding og jorddyrking, mjøddrikking og mannedrap, høvdinger til tings og treller i lenker med overlegen innsikt. Han sparer oss ikke for noe når det gjelder fortidas grusomheter, men han setter dem i relieff mot de mer fredelige sysler og gir derved et mer sammensatt bilde av datidas samfunn.

Språket er enkelt og kontant. Brekstad bedriver ikke pastisj, men legger seg stedvis opp til sagastilen - især i replikkene. Det fungerer utmerket og gir et preg av aura, patina og autensitet. «Det syngande sverdet» er en bok som så absolutt kan anbefales den oppvoksende slekt. Selv leste vi den i et jafs - spennende, lærerik og velskrevet som den er.