Mannen bak «Jalla! Jalla!» er blitt voksen

Sjelden har en person holdt oppe en film som Jan Fares gjør her.

||| FILM: Da hans sønn og regissør Josef oppfordret ham til å rangere sine favorittskuespillere før festpremieren på «Fatter'n» i Oslo tirsdag, svarte Jan Fares: «Bruce Willis, Mel Gibson, Charles Bronson, Stallone, Bruce Lee».

Spesielt det siste navnet gir mening. For slik Bruce Lee utviklet en slåssteknikk uten formell tilknytning til noen spesifikk kampsportstil — han mente det ville binde og begrense ham — unngår Jan Fares å lese manuskriptet før innspilling, og gjør i stedet bare hva sønnen til enhver tid instruerer ham til.

Denne metoden — «the style of no style», som Bruce Lee kalte det — fungerer nesten skremmende godt i «Fatter'n».

Mot alvoretHan dukket opp som komisk element i Josef Fares' gjennombruddsfilmer «Jalla! Jalla!» og «Kopps», men i «Fatter'n» har Jan Fares en større, mer sober, ja, nesten alvorspreget rolle. Han spiller Aziz, sykkelreparatør i et søvnig, folketomt, veldig faresk bygde-Sverige, som har et vennlig «Alt bra?» og klaps på skuldra til alle han møter.

Men alt er ikke helt bra med Aziz.

Han er enkemann på tiende året, og tilbringer kanskje litt for mye av fritida hos sønnen Sami (spilt av Hamadi Khemiri, broren til forfatter Jonas Hassen Khemiri), for når han ymter frampå om ikke faren skulle vurdert å treffe en ny kvinne, svarer han, fra sovesofaen i sønnens samboerleilighet: «Jeg trives jo her.»

Ujevne sidehistorierHan er ikke den eneste som sliter litt, heller. For å leve opp til farens reproduksjonsideal, har Sami utstyrt samboeren med en svangerskapssimulerende magepute (dette høres mye mer fjollete ut på papiret enn det blir behandlet i filmen).

Og tilbake i sykkelbutikken strever begge kollegene med å svare til Aziz' manndomsverdier, den ene i forhold til kona, den andre i forhold til bikkja si — noe som høres fjollete ut, og mest forblir det også.

Men om sideplottene oppleves som svakere, eller om det slår deg at filmens farseaktige forfølgelsesscene ville vært mer logisk i Josef Fares' øvrige filmografi, er det bare å tenke, som Bruce Lee sikkert ville gjort, på «Fatter'n» som et bonsaitre, Jan Fares som stammen i det, og resten som greiner å stusse vekk, så vil det vokse.