Mannen bak «Mad Men»

Det du trenger for å skrive manus til tv-serien «Mad Men», viser det seg, er en stenograf og en Per Petterson-roman.

WEINEROPPSKRIFTEN: «Mad Men»-skaper og manusforfatter Matthew Weiner tar imot prisen for beste dramaserie under den amerikanske Emmy-utdelingen i august i år. I bakgrunnen: January Jones, som spiller forstadsfruen «Betty Draper» i serien. Foto: Scanpix
WEINEROPPSKRIFTEN: «Mad Men»-skaper og manusforfatter Matthew Weiner tar imot prisen for beste dramaserie under den amerikanske Emmy-utdelingen i august i år. I bakgrunnen: January Jones, som spiller forstadsfruen «Betty Draper» i serien. Foto: ScanpixVis mer

||| Mandag denne uka, i Grand Auditorium Louis Lumiére, den største kinosalen i Cannes, med 2300 seter. Tidligere i år, under byens filmfestival, delte juryformann Tim Burton ut «Gullpalmen» herfra. I kveld er salen sted for det nærmeste den internasjonale tv-messa MIPCOM kommer gullpalmeutdelingen i gjestelistepågang: En ifølge programmet «eksklusiv verdenspremiere» på en utvalgt episode fra fjerde sesongen av periodedramaet «Mad Men».

«Eksklusivt» er ikke for stort et ord - det er mitt første besøk på en kino med permanent rød løper. Men det er strengt tatt bare Europa/Sør-Amerika/Afrika/Oceania/Canada-premiere; 11 av 13 episoder av fjerde sesong om reklamebyrået Sterling Cooper er allerede sendt i USA.

Og hvis det er der du bor, eller hvis du på en eller annen måte har fått med deg sesongen, tipper jeg at du tipper at episoden som skal vises i Cannes, er episode sju, «The Suitcase». Det stemmer, og det er det nok flere grunner til. For det første er episoden bygd opp som et kammerspill for skuespillerne Jon Hamm («Don Draper») og Elisabeth Moss («Peggy Olson»), seriens utsendte til Cannes. For det andre er den, som Moss påpeker, «en vidunderlig, vidunderlig episode, som på en måte eksisterer på egen hånd». For det tredje er manuset i sin helhet skrevet av seriens skaper, Matthew Weiner. «The Suitcase» er med andre ord et eksempel på en «writer-auteur», som Entertainment Weekly kalte ham etter episoden - slik sett et opplagt valg i «auteur-teorien»s hjemland.

I motsetning til andre auteurer, er altså ikke Matthew Weiner regissør. Men som han sier i et lengre intervju i siste Rolling Stone: «Jeg regisserer på papir». Dette innebærer at han krever alle replikkene lest ordrett (en praksis som i norsk tv kanskje håndheves aller hardest av vitseforfatterne til «Nytt på nytt»). Men teknisk sett er det med papiret en tilsnikelse, siden Weiner ikke selv skriver ned manusene, men dikterer dem til en assistent. I utgangspunktet, forteller han, fordi han i starten hadde en dagjobb som manusforfatter for «Sopranos» og ikke orket å sitte foran dataen når han kom hjem, men også fordi han er «en talker» av natur. Han er for øvrig ikke alene om metoden: Når partner Roger Sterling i Sterling Cooper nedtegner sine memoarer (arbeidstittel: «Sterling's Gold»), gjør han det via diktafon. I virkeligheten, påpeker Weiner, gjorde blant annet filmregissøren Billy Wilder det samme.

Billy Wilder er en relevant modell: Ikke bare fordi han, litt som Don Draper, opprinnelig het Samuel til fornavn og kommer fra Østerrike, men også fordi hans mest kjente filmer skriver seg fra samme epoke som «Mad Men» er satt til - noe som i en episode anerkjennes ved at sekretærsjef Joan Holloway vurderer å se Wilders kontorkomedie «The Apartment», som hun «hører er bra».

Også Matthew Weiners litterære forbilder er, naturlig nok, 60-talls: Novelleforfatteren John Cheever, som han oppdaget på videregående, og Richard Yates, som han ble gjort oppmerksom på etter piloten, noe som «føltes som å oppdage et hittil ukjent Beatles-album». (Don og Betty Draper bor i Westchester County nord i staten New York, ramme for både Yates' roman «Revolutionary Road» og Cheevers «Bullet Park». For mer, se svenske Jan Gradvalls Expressen-reportasje «I Don Drapers fotspor».)

Hvis man vil korte ned ventetiden til «The Suitcase» sendes i Norge, må man imidlertid ikke nødvendigvis gå til svartsynte forstadsforfattere. Journalist Todd VanDerWerff i A.V. Club, det seriøse kulturbilaget i den amerikanske humoravisa The Onion, som har en av de beste «Mad Men»-dekningene, skriver i sin anmeldelse at det var én spesifikk bok som «kretset rundt i hodet mitt ut i gjennom» episoden: «Jeg forbanner tidens elv» av Per Petterson.

Arvid Jensen, Pettersons hovedperson i «... Tidens elv», slekter ikke på Weiners karakterer når det kommer til whisky (Don Drapers barskap er ikke dominert av Upper Ten) og har et mye mer sentimentalt forhold til sin mor enn hva Peggy Olson har. Men som VanDerWerff påpeker, hans «følelse av melankoli, av at verden alltid beveger seg fort framover og legger oss bak seg» er et av «de dominerende stemningsleier» i episode sju av fjerde sesong, og i serien som sådan.

Så om han ikke ble oppringt av Svenska Akademien her om dagen: Noe har Per Petterson gjort riktig.