TO DRÅPER VANN? Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Russlands president Vladimir Putin fra den gang de var venner. Foto: Anadolu Agency/AP/Scanpix
TO DRÅPER VANN? Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Russlands president Vladimir Putin fra den gang de var venner. Foto: Anadolu Agency/AP/ScanpixVis mer

Mannen EU må stole på

Likner veldig på mannen EU overhodet ikke stoler på.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Han går til en kompromissløs krig mot en stor nasjonal minoritet, og sier han bekjemper terror. Han tar kontroll over kritiske medier og fengsler kritikere. Når han ikke er fornøyd med et valgresultat så skaper han en nasjonal krise og arrangerer omvalg. Han skifter i rollen som president og statsminister for å gå rundt grunnloven som begrenser den tida han kan sitte i de forskjellige posisjonene. Han utfordrer det som var landets gryende demokrati på område etter område. Han blir stadig mer autoritær og rensker ut mulige utfordrere til makta.

Er det Vladimir Putins Russland vi beskriver? Nei, det er Recep Tayyip Erdogans Tyrkia. For mange sider ved dagens Tyrkia er til forveksling like Putins Russland. Også Erdogan er i ferd med å gjøre sitt land om til et autokrati, basert på karismaen som omgir Den sterke mann. En slags populistisk fascisme er i ferd med å ta form i både tsarens og sultanens riker.

Men èn ting er forskjellig mellom Putin og Erdogan på en helt vesentlig måte. Der Putin på område etter område oppfattes som Vestens fiende og utfordrer, er Erdogan Vestens og Europas håp. Flyktningkrisa i Europa gjør Tyrkia til landet EU er tvunget til å gå til sengs med. Avtalen mellom EU og Tyrkia om å sende flyktinger som har kommet seg til Hellas tilbake til Tyrkia er basert på tillit til en leder som EU under normale omstendigheter ikke ville hatt noe tillit til i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hvordan er det egentlig å ha tillit til Erdogan? I fjor sommer fikk USA etter en lang tid med overtalelser en avtale med sin NATO-allierte Tyrkia om å bruke baser i landet for å slåss mot Den islamske staten (IS) i Syria og Irak. Å åpne for at USA brukte tyrkiske baser i sin krig i Syria, trakk Tyrkia inn i krigen på en mye mer direkte måte på USAs side, også i kampen mot Assad-regimet.

Men samtidig som Tyrkia ble direkte trukket inn i krigen i Syria, så åpnet Erdogan en ny front i krigen, ved at han begynte å bombe USAs nærmeste allierte på bakken i Syria, kurderne, og deres milits YPG. Erdogan var eventyreren som samtidig kastet seg inn i krigen mot IS, åpnet Tyrkia som en valplass for terrorisme, og åpnet en ny front i krigen med å bombe kurderne både hjemme og i Syria og Irak. Er dette en partner EU kan stole på?

Siden svaret gir seg selv, så er det lett å se hva Erdogan tjener på dette. Han får visumfrihet for tyrkere i EU, et veldig populært tiltak hjemme. Han får forhandlinger om medlemskap med EU, som også en en prestisjesak for Tyrkia, selv om landet nå neppe er interessert i et medlemskap. Og han får milliarder av euro for å ta tilbake flyktninger. Her er han i en situasjon hvor han langt på vei kan få så mye han vil, for her kan har drive ren utpressing. Hvis Erdogan ikke får det han ber om, er det bare å åpne døra for flyktninger til Europa, slik han selv sa i fjor høst.

Dette er mannen EU har måttet lukke øynene, holde seg for nesa, og gå til sengs med. Slik kortene er delt ut kan ikke EU lenger med kraft kritisere de stadig mer åpenbare bruddene på demokratiske spilleregler i Tyrkia. Og idag begynner EU-toppmøtet med Tyrkia der tvangseksteskapet skal fullbyrdes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook