Mannen fra Afghanistan

«Å vende tilbake» er en liten og uferdig, men like fullt velkommen norsk debutfilm.

FILM: Det vil være en underdrivelse å hevde at de siste tiårenes norske militærinnsats er grovt underutforsket i film og tv-dramatikk. For mens både det norske publikum og det hjemlige produksjonsmiljøet preges av en umettelig appetitt på fortellinger fra Andre verdenskrig, synes behovet for å ta tak i nyere og mer moralsk komplekse konflikter langt mindre påtrengende.

Store spørsmål I «Å vende tilbake» spiller Ingar Helge Gimle yrkessoldaten Einar som returnerer til Norge etter lengre tids tjeneste i Afghanistan. Og selv om det er Einars historie som utgjør filmens utgangspunkt og dramatiske forløsning, er det sønnene Oscar (Åsmund Høeg) og Fredrik (Fredrik Grøndahl) som står i handlingens sentrum. Det er åpenbart at noe har skjedd i Afghanistan, men regissør og manusforfatter Henrik Martin Dahlsbakken er langt mer interessert i sønnenes reaksjoner enn farens synder.

Denne megetsigende og omtrentlige behandlingen av Einars opplevelser og psykologiske arr er betegnende for «Å vende tilbake» som helhet. Krigstraumenes primære funksjon er som en begrunnelse for et savn mange unge menn opplever i oppveksten, og Einar fremstår mer enn noe annet som et spøkelse som glir gjennom familien og tvinger fram lenge undertrykte følelser.

Liten film
«Å vende tilbake» er en liten film som lyser dugnadsvilje og ungt initiativ lang vei, og med sin åpne slutt, lange transportscener og spilletid på 1 time og 15 minutter, er det lett å se den som en novellefilm som har blitt strukket ut til spillefilmlengde. Men man kan også snu om på det og si at plottet og de ofte keitete replikkene har blitt tredd ned over hodet på en stillferdig fascinerende billedfortelling.

For når letingen etter faren i andre halvdel av filmen fører Oscar og Fredrik opp på vidda, viser Dahlsbakken seg som en dyktig forteller. Bruken av det åpne fjellandskapet tilfører tematikken en ny dimensjon, og i det naturlige lyset kommer fotoet til sin fulle rett. «Å vende tilbake» fremstår på mange måter som uferdig, men det er også en film som gradvis blir bedre, og i siste scene demonstrerer Dahlsbakken en visuell teft det kan bli interessant å følge fremover.