Mannen i drift

Det fører med seg et element av stress å lese Anne Oterholms romaner.

BOK: Sindre er på reise i Frankrike. Han er skilt, har solgt leiligheten og tatt med seg barna, som han ser for sjelden. Det høres som grei skuring. Haken er at kona har anmeldt ham for kidnapping og at Sindre virker foruroligende vankelmodig og lite interessert i barna sine. Så hva er det som driver Sindre?

God Oterholm

Det er et sug i Anne Oterholms romaner, en uro. Også i «Toget fra Ajaccio». Romanen etablerer raskt et vagt ubehag hos leseren. Sindre har tatt med barna på en seks ukers tur, men gjør forbausende lite for å bedre kontakten med dem. Han lar dem nærmest seile sin egen sjø. Barna er tverre, fordi reisen ikke er godkjent av moren. De er altfor uselvstendige, konkluderer Sindre, som selv dro i gang turen fordi faren hans mente det var en god idé.

Nettopp avhengighetsforholdet til faren er en av faktorene som indikerer at Sindre ikke er helt i vater. I romanen dukker det stadig opp slike momenter som signaliserer «fare». Det gjør boka intens.

Flere versjoner

Sindre reflekterer konstant og i et rasende tempo. Kvaliteten på slutningene hans blir deretter. De skurrer. Selv i prekære ytre situasjoner – som når de blir ranet – er Sindre oppslukt av egne grublerier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved siden av Sindres betraktninger, består romanen av partier med tremenningen Noras nedtegnelser. Nora sitter i Norge og skriver roman, basert på dagboknotatene som Sindre sender henne. Hun kommenterer, utfyller og korrigerer Sindres verdensbilde.

Tema: Flukt

Det er erotiske erobringer som står øverst på Sindres prioriteringsliste. Han er drevet av en umoden higen etter anerkjennelse fra menneskene han møter. Han har et slags Don Juan-kompleks der gjentakelsesmønstret – med stadig nye forføringer – muligens er et forsøk på å bearbeide en tidlig avvisning (for å trekke veksler på Freud): Sindre har aldri følt seg verdsatt av moren.

Ved å gjenta handlingsmønstre motarbeider Sindre utviklingen, tida, og i ytterste konsekvens – døden. Oterholm uttalte tidlig i forfatterskapet at å utforske hvordan man kan leve med vissheten døden, er sentralt i bøkene hennes. Å hengi seg til begjæret, slik Sindre, og også andre karakterer i forfatterskapet gjør, kan være et forsøk på å glemme døden.

Urovekkende

Romanen har noen svakheter. Den har en stiv start, der bakgrunnsopplysningene plasseres ut på skjematisk vis. Mer forstyrrende er det at Noras nedtegnelser virker litt banale og i stor grad stadfester forhold leseren likevel har fått med seg. Oterholm hevder imidlertid ikke at Nora er en god forfatter. Tvert om.

Det er alltid glede og forventning knyttet til å lese Oterholms bøker. De kan være stressende, fordi hun skraper – med en lavmælt og udramatisk prosa bestående av mye dialog – i basale behov og erfaringer. Denne gangen serverer hun en urovekkende og god studie av mann i drift og mannlig drift.