Mannen i fritt fall

En patetisk filmopplevelse med fullt overlegg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

FILM: Til å være en sjanger som er preget av det fåmælte, er det etter hvert blitt sagt ganske mye om den angstbiterske nordiske middelklassenarsissismen. «Mot Naturen» er et særdeles vellykket uttrykk for dette.

Sjangeren er patetisk, men den er stort sett på det rene med at den er det. Regissør og hovedrolleinnehaver i «Mot Naturen», Ole Giæver, virker i hvert fall veldig klar over det. Han formelig dyrker det patetiske, enten det finnes i mislykkede urmenneskegester som å grave seg ned i torva ute i skauen i et forsøk på å bli ett med naturen eller simpelthen forsvinne, eller det er kvelningsfornemmelsen man kan få av det kjente og kjære. Når mannen med kone, barn og jobb føler seg fanget av det salmalaks-industrielle komplekset og rutinen ikke lenger virker trygg, men truende.

Forbudte tanker Så hva gjør man da? Ikke nødvendigvis så mye. Man går vel først og fremst og koker, tenker forbudte tanker om å forlate make og barn, ligge med folk som ikke nødvendigvis vil ligge med en selv. Man drømmer om å vende tilbake til en eller annen versjon av de tidlige 20-åra som, trass i at de også var stillestående og patetiske på mange måter, i det minste var stillestående og patetiske på andre måte enn det man befinner seg i nå.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer