Mannen med oksehjertet

God research i spennende, men noe langtekkelig «klassisk» thriller.

BOK: Debutanten Olav Njølstad (1957) er forskningssjef ved Nobelinstituttet i Oslo. Og det er åpenbart en fagmann som har skrevet denne Le Carré-aktige thrilleren med storpolitiske anslag og klassiske elementer fra den kalde krigen: prøvesprengninger på sekstitallet, russiske atomvåpen på avveie - og altså Midtøsten-konflikten. Her åpnes med flere parallellhistorier; et lik som flyter i land på en gudsforlatt øy lengst nord, en enbeint kvinnelig lege som etterforsker sin fars mystiske kreftdødsfall, en atomforsker som hjerteopereres i Israel og endelig sikkerhetsforbredelsene til den palestinske president Mustafas norgesbesøk.

Grundig

Boka går over en månedsperiode, men Njølstad favner geografisk og politisk vidt når vi bl.a. befinner oss i bomberegnet i Jerusalem, på kongress i Moskva, på mystiske innvandrerkafeer på Grünerløkka. Og ikke minst på Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller, der Njølstad med forskerens grundighet setter oss inn i finurlige tekniske detaljer. For Nobel-sjefen er ingen dilettant, snarere litt for grundig, slik at framdriften i boka blir noe langsom. Én episode belyses fra flere hold og skaper trettende gjentakelser, samtidig som etterforskerne kan bruke irriterende lang tid på selvfølgeligheter, som å dedusere seg fram til at mannen med den flotte hårmanken kanskje også er den skallede mannen, idet han jo kunne ha barbert håret.

Oppskriftskrim

Nå er det jo sånn med krim at den, i motsetning til «vanlig» skjønnlitteratur, gjerne skal følge oppskriften. Så også her, der en av de sentrale etterforskerne er svært gjenkjennelig; den urimelige enkemannen med et vanskelig forhold til sin prinsippryttersjef som motarbeider hans uortodokse metoder.

Et problem er likevel at det mangler en sentral skikkelse som virker tematisk samlende. De ulike karakterene blir noe vage og inkonsistente, samtidig som deres mange privatlivsproblemer - også her følger Njølstad den «moderne» krimoppskriften - blir litt hastig og tvangsmessig.

Boka er likevel spennende, finurlig tråklet sammen og med en overraskende slutt i et - hva vet jeg - ikke helt usannsynlig plott.