GUNNAR SØNSTEBY følger innspillingen av filmen "Max Manus", der Knut Joner spiller rollen som Kjakan, den gangen han var 22 år og så tyske soldater marsjere ned Oslos paradegate. Foto: NTB Scanpix
GUNNAR SØNSTEBY følger innspillingen av filmen "Max Manus", der Knut Joner spiller rollen som Kjakan, den gangen han var 22 år og så tyske soldater marsjere ned Oslos paradegate. Foto: NTB ScanpixVis mer

Mannen med sykkelen

100 år siden Gunnar Sønsteby ble født i Rjukan.

Meninger

I dag er det hundre år siden den kanskje høyest resepekterte av alle Norges krigshelter ble født. Gunnar Sønsteby (1918-2012) opererte under en rekke dekknavn under krigen, blant andre «Erling Fjeld», «Nr. 24», og ikke minst «Kjakan», kortversjonen av et navn han brukte, «Umulius Kjakabråten». Han ble født på Rjukan, seinere et sterkt symbolladd sted i historien om norsk motstandskamp. Der gikk han på skolen sammen med flere av de som sloss mot tyskerne under krigen.

Sønsteby var gardist før historien tok en vending som ga ham en avgjørende utfordring. Vi som er født noen år etter krigen, har ikke fått anledning til å glemme denne tida. For oss som alltid har levd i fredstid, står den i et uvirkelig skjær. Alle blir stilt overfor valg, men knapt av en så dramatisk karakter som krigen bød på. Hvilken side står du på? Hvordan forholder du deg? Glir du med strømmen? Eller stamper du mot brodden? Er du villig til å sette livet på spill i kampen mot en fiende som bruker de mest brutale midler mot enhver som blir tatt?

Da tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate 9. april 1940, sto den 22 år gamle Sønsteby på fortauet. Han hadde med seg sin seinere så berømte sykkel. Han står der ennå, i Per Ungs utforming, støpt i bronse. Som en påminnelse nettopp om dette valget. Sønsteby visste øyeblikkelig hvilken side han skulle stå på. En milelang merittliste og en regnbue av dekorasjoner forteller sitt om innsatsen.

Som bestefar ga Sønsteby sine barnebarn kjøretimer. Han tok en u-sving på Karl Johan, med kommentaren: «Dette er det bare bestefar som har lov til.» I alle år kom han innom Dagbladet i Akersgata, i blant med sykkel. Han tok med den største selvfølgelighet imot et gratis eksemplar av avisa. Han var jo tross alt Kjakan. Jeg ringte ham en gang, rett før han døde. Jeg måtte forsikre meg om at jeg var kommet til rett person. «Det er krigshelten jeg snakker med?» «Nummer fireogtjue,» svarte han kontant. Da Norge tok farvel med Kjakan i Oslo Domkirke, sto gardesoldater æresvakt. 24 i tallet, selvfølgelig.