Mannen, myten og magien

Madibas bidrag til verden.

IKKE GANDHI:  Nelson Mandela er ikke en Gandhi. Han er ikke en ikke-voldens mann. Han er heller ikke magisk eller en Messias, men en høyst menneskelig mann! Og det er enda godt! For det betyr at andre kan gjøre som ham og følge i hans fotspor.  Foto: Torbjörn Selander
IKKE GANDHI: Nelson Mandela er ikke en Gandhi. Han er ikke en ikke-voldens mann. Han er heller ikke magisk eller en Messias, men en høyst menneskelig mann! Og det er enda godt! For det betyr at andre kan gjøre som ham og følge i hans fotspor. Foto: Torbjörn SelanderVis mer
Meninger

Det verserer mange historier og myter om Nelson Mandela om dagen. Slik måtte det kanskje bli. Alle kjenner ham best. Alle eier en bit av ham. Alle forguder ham. Han sies å være fantastisk, nærmest gudommelig. Han sies å være en ikke-voldens mann. En Messias. Mannen som mer enn noen tror på dialog, forsoning og fred!

Men Mandela er ikke en Gandhi. Han er ikke en ikke-voldens mann. Han er heller ikke magisk eller en Messias, men en høyst menneskelig mann! Og det er enda godt! For det betyr at andre kan gjøre som ham og følge i hans fotspor. Flere burde faktisk gjøre det istedenfor å beundre ham på avstand. For hans storhet ligger nettopp i hans menneskelighet, tilstedeværelse, folkelighet og demokratiske idealer.

Mandelas gave til Sør-Afrika og til internasjonal solidaritet dreier seg om fire ting: han er meget prinsippfast; en unik strateg; en grunnleggende demokrat og et høyst normalt menneske.

Mandela har gjennom årtier stått fast på prinsippene om demokrati, rettferdighet og frihet. Han har kjempet for disse prinsippene. Sittet 27 år i fengsel for dem. Og brukt resten av sitt liv til å være landsfader og rådgiver for en hel verden når det gjelder de samme prinsippene. Da han ble dømt for sabotasje og landsforræderi og fengslet i 1963 sa han «jeg har kjempet mot hvit dominans, og jeg har kjempet mot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle mennesker lever sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal jeg vil leve for, og som jeg håper å se bli innfridd. Men om det kreves er det et ideal jeg er villig til å dø for».

Mandela nyter dessuten bred respekt og gehør fordi han konsentrerer seg om saker, ikke personer. Dette gjorde det enklere å forhandle frem en overgangsordning i Sør-Afrika. Etter at han kom ut av fengsel ba han fagbevegelsen og sivilsamfunnet love at de ville mobilisere på samme måte som de gjorde mot apartheidregimet dersom ANC skulle komme til å undergrave deres demokratiske rettigheter. Han advarte sin etterfølger mot å sentralisere partiet og undergrave de demokratiske strukturene internt i ANC. Og han reagerte på Robert Mugabes undergraving av demokrati i nabolandet Zimbabwe.

Mandela er dessuten en unik strateg og glitrende taktiker. Han ble stadig mer overbevist på slutten av 50-tallet om at den ikke-voldelige linjen til ANC var utilstrekkelig. Selv understreker han at beslutningen om å gå bort fra den ikke-voldelige kampen var en taktisk og ikke en ideologisk avgjørelse. Den ikke-voldelige kampen, som Albert Luthuli, tidligere leder av ANC, hadde fått Nobels fredspris for, fungerte rett og slett ikke lenger i Mandelas øyne på 60-tallet. Vi trenger å gripe til våpen for å forsvare våre egne, sa Mandela. Det var han som var hjernen og organisatoren bak etableringen av ANCs militære ving Umkhonto We Sizwe, nasjonens spyd.

Mannen som nå er kjent som forsoningens og fredens mann, var altså leder for ANCs militære ving, og hans bidrag til forsoningsprosessen i Sør-Afrika må forstås på den bakgrunn. Men han var også mannen som skjønte når tiden var inne for forhandlinger, hvilke forutsetninger som måtte oppfylles for at de skulle lykkes og at forsoning og reduksjon av motsetninger i det nye Sør-Afrika var kritisk viktig for å realisere et reelt demokrati. Mandela er en genuin demokrat, med sterk tro på folkestyret. Det viktigste var ikke bare å få gjennomslag for demokratisk styre, men å kjempe for å beholde det etterpå, sa han.

Mandela sier selv at han ble dypt påvirket av hvordan høvdingsystemet fungerte da han vokste opp. For de som tror at demokratiet er en vestlig oppfinnelse, tar inderlig feil. De høvdingsystemene som ble praktisert i Sør-Afrika var konsensusorientert, beslutninger ble fattet kollektivt og alle skulle høres. I samme ånd opprettholdt Mandela i alle år en kamp mot undertrykkelse og for likeverd. Der hans etterfølger president Thabo Mbeki hevdet å følge en strategi om stille diplomati i forhold til nabolandet Zimbabwe, krevde Mandela at de måtte opptre klarere mot Mugabes menneskerettighetsovergrep. Han sidestilte fattigdommen som utviklet seg under Mbeki med helvete under apartheid. Og satte prinsippene om demokrati og kampen for folkestyre på dagsordenen uansett hvem som stod i hans vei. Mandela har selv understreket gjentatte ganger at hans rolle i kampen kun var som representant for folket, at han har et ansvar overfor folket og at det er folket som gir styrke og inspirasjon til kampen. Slik overlater Mandela en arv til oss alle om lederidealer og kampen for demokrati og folkestyre.

Hvem skal nå ta denne kampen videre? For det er ikke avstandsforelskelse og heltedyrkelse verden nå trenger. Det Madiba og den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen kjempet fram, er det vår oppgave å holde i hevd og videreutvikle. Over hele verden sprer det seg et rungende krav om folkestyre og rettferdig fordeling av ressurser. Ropene kommer fra Egypt, Brasil, Syria, Tyrkia og Sør-Afrika. De kan ha ulike nyanser av krav og bakgrunn, men de deler kravene om folkestyre og rettferdighet på tvers av landegrenser. Det er et rop om medbestemmelse og et krav om at demokrati fylles med noe mer enn jevnlige valg.

Verdens ledere står ikke akkurat i kø for å fylle skoene etter Mandela, men vi skal måle dem etter den lesten likevel. Hver dag. For kampen for frihet og demokrati må kjempes hver dag. Vi kal være utålmodige. Vi tar debatten på AUFs sommerleir i respekt for de vi har mistet og for de som fortsatt kjemper. Men vi skal fortsette debatten og kampen også etterpå. Hver dag! For det er det Mandela har lært oss: at demokrati er verdt å kjempe for. At demokrati må kjempes for igjen og igjen. Og at det er en høyst menneskelig kamp som flere bør måles etter.

Dagbladet ser seg desverre nødt til å stenge kommentarfeltet på grunn av personhets og uanstendige kommentarer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.