«Mannen som gikk på jorden»

Det blir mest søl når Torstein Bieler, Lage Fosheim og Ketil Bjørnstad prøver seg sammen på en roman. Formmessig minner det om barnetimeboka.

Filmmannen Torstein Bieler, musikeren Lage Fosheim og forfatter/komponist Ketil Bjørnstad har gått sammen om denne boka der hovedpersonen er stjernejournalisten Alice Christensen i NY-Times. Hun inviteres til India av sin barndomsvenn David, som «har sikret seg en bit av den store kaka, milliardærenes kake». Her blir hun vitne til at en guru steines til døde av rasende menneskemasser, mens han stirrer på henne slik «ingen døde mennesker hadde stirret på henne før» og da med et blikk «mer bunnløst og mer uendelig enn hun noen gang hadde trodd kunne tilhøre menneskene».

For dette viser seg å være frelseren selv, det forstår vi når han gjenoppstår i Saudi-Arabia, også her med Alice ved sin side, som ser hans redsel «slik angsten måtte ha vært i Jesu Kristi øyne, tenkte hun, da han var mest menneske og minst Guds sønn».

Men også araberne tar ham av dage fordi det blir kaos. Ikke desto mindre dukker han opp i kulissene på David Lettermans show, der Alice er invitert etter at hun har lagt ut sin beretning på nettet, rett fra levra så å si - etter inspirasjon fra evangeliene: «alltid saklig, aldri gjetninger».

11. september

Trioen har altså lekt rundt tanken på den furoren det ville blitt om Jesus kom. Og i motsetning til «Bibelen II», fjorårets utgivelse over samme tema, forsøker ikke de tre å gjøre seg lystige på Frelserens bekostning. Nei, her trekkes store, riktignok litt diffuse, linjer til 11. september og det de ser som begynnelsen på tredje verdenskrig.

For, advares det, «det som før var en krig mellom millioner av mennesker, er nå blitt en krig mellom milliarder».

Midt oppi dette står altså vår heltinne Alice Christensen som «tenker store tanker» og som, lik moderne kvinner flest, har et velutviklet drømmeliv bl.a. «om hinduismens allerhelligste symbol. Det mannlige kjønnsorgan». For gjennom henne får vi et inngående kjennskap til den østlige åndelighet, samtidig som det rettes en advarende pekefinger mot «den vestlige verdens overflatiske fascinasjon for de mest utsatte buddhistiske hierarkier».

Barnetimeboka

Stilistisk har forfatterne valgt en form som likner litt på den gamle barnetimeboka som også gikk etter stafettpinnesystemet: Hvert kapittel synes noe prøvende der poengene dras ut og språket er rørende barnlig naivt. Samtidig er tematikken variasjoner over andres tema og da med en del løse tråder som ikke nøstes opp.

Det er heller ikke fritt for at boka er fylt av spenning, som når Alice blir kidnappet av den italienske mafiaen. Men det som først og fremst slår en ved denne boka, er at de tre forfatterne er modige nok til å gripe fatt i et slikt tema uten å harselere.

For boka er blottet for humor.

Frivillig, altså.