SAMMEN MED FOLKET : Recep Erdogan vant gårsdagens valg i Tyrkia. Her blant kjernevelgerne. AFP PHOTO/OZAN KOSE/Scanpix
SAMMEN MED FOLKET : Recep Erdogan vant gårsdagens valg i Tyrkia. Her blant kjernevelgerne. AFP PHOTO/OZAN KOSE/ScanpixVis mer

Mannen som ikke tar et nei for et nei

Recep Erdogan vant søndagens valg i Tyrkia. Men seieren var ingen knock-out seier som gjør at han kan endre grunnloven.

Kommentar

DEN TYRKISKE presidenten fikk nei av velgerne i det egentlige valget i juni, da hans parti, AKP, mistet flertallet i nasjonalforsamlingen. I søndagens gjenvalg gjenerobret Erdogans parti flertallet. Men partiet var et stykke fra målet, nemlig å få et så stort flertall at partiet kan forandre grunnloven og innføre presidentstyre, for å skreddersy grunnloven til Erdogans nye presidentverdighet.

Erdogan manet i morgentimene idag til respekt for valgresultatet og for nasjonal enhet etter å ha vunnet 49, 4 prosent av stemmene.

- Den nasjonale viljen manifisterte seg 1. november. Valget var stabilitet, sa Erdogan. Det var etter demonstrasjoner mot valget i den overveiende kurdiske byen Dyiarbakir.

Det kurdisk-dominerte partiet Folkets demokratiske parti kom inn i parlamentet med 10, 7 prosent av stemmene, mindre enn ved valget i juni, men nok til å komme over sperregrensa på 10 prosent og dermed hindre Erdogans parti flertall til å kunne endre grunnloven alene. Med sine 276 repsesentanter er AKP 14 mandater unna å ha flertall for å skrive ut folkeavstemninger som kan endre grunnloven, og enda lenger unna 2/3 flertall, og mulighet for å endre grunnloven uten folkeavstemning.

VED SØNDAGENS valg var Erdogan igjen mannen som ikke tar et nei for et nei. Valgresultatet gjør at han fikk et klart, men ikke et rungende ja fra folket. For det var muligheten til å gjennomføre grunnlovsendringer som var det politiske målet med omvalget på søndag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Søndagens valg underbygger Erdogans kritikeres beskrivelse av presidenten med stadig mer diktatoriske tilbøyligheter. Når han ikke får det som han vil - med valget i juni - så skaper han forutsetninger som mobiliserer konservative kjernevelgere fra provinsen. Gjenopptakelse av krigen mot den kurdiske geriljahæren PKK var Erdogans viktigste grep for å mobilisere kjernevelgere i søndagens valg. Det klarte han, med en valgoppslutning på mer enn 85 prosent.

Erdogans poeng dagen etter valget var at det var en samlet nasjon som hadde gått til valg. Virkeligheten er annerledes. Krigen mot kurderne, konfrontasjonen med den urbane middelklassen i Istanbul i forbindelse med utbygging av Taksimplassen i 2013, politisk press mot domstolene, og den stadig forverrede situasjonen for menneskjerettighetene, er mer splittende enn samlende. Det gjør at Erdogan likner stadig mer på den russiske presidenten Vladimir Putin. De to står på hver sin side i den syriske borgerkrigen, men deres politiske profiler likner stadig mer på hverandre.

DET - I DET MINSTE - er klargjørende for en president som på mesterlig måte har ridd to hester i tyrkiske politikk etter at han erobret makta og ble statsminister i 2003. I 2012 var Barack Obama på offisielt besøk til Tyrkia, og framhevet den opprinnelige islamisten Erdogan som en visjonær leder som kombinerte islam, demokrati og toleranse.

Men kanskje er 1997-utgaven av Erdogan sannere? Da var Erdogan borgermester i hjembyen Istanbul, og hans i utgangspunktet islamistiske bevegelse var truet av det sekulære rettsapparatet og beskyldt for å være grunnlovsstridig. Da kalte Erdogan folket ut i gatene, og sa følgende:

- Moskeene er våre barakker, moske-kuplene er våre hjelmer, minaretene er våre bajonetter, og de troende er våre soldater.

For dette ble han dømt til ti måneders fengsel. Etter at han ble statsminister har Erdogan beholdt sin islamistiske plattform, men også vært økonomisk direktør for det tyrkiske økonomiske mirakelet, med en vekst som nesten har kunne matche Kinas. Nå er hans andre side igjen mer framtredende. Som mannen som ikke tar et nei for et nei.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook