Mannen som knabbet 80-tallet

Forfattere og filmskapere kan omskape fortida til noe den ikke var. Men var virkelig 80-tallets ungdomskultur tro, håp og kassegitarkjærlighet?

Det «gylne» 50-tallet. Det «protesterende» 60-tallet. Og 70-tallet som var «fred og kjærlighet», osv.…

Sett i fugleperspektiv er det som om historien har sin egen rytmefot. En tiårs frekvens, en fast beat der hvert tiår til slutt får et eget navn, og settes inn med en kulør og en bestemt fornemmelse. «Generasjonsdåp» kan man kanskje også kalle det. Det er forfattere, filmfolk, media, lærebøker og alle oss andre som setter navn på fortida, og konverterer månedene, åra og hendelsene fra et langt tiår til et par skikkelser og noen overskrifter.

Mange på min alder husker godt generasjonsdåpen fra skolen på begynnelsen av 1980-tallet. Det var lærerne i midten av 30-åra. De som kom inn i klasserommet med lærveske og nyskrevne samfunnsbøker. Og de diktet opp sin egen ungdomstid på slutten av 1960-tallet til et endeløst protesttog mot Vietnam, og for Bob Dylan og menneskeheten.

En tysk historiker som heter Hans Blumenberg har skrevet om denne formen for kollektive historiefortellinger. Han kaller det «epokeskaping». Han mener det er et uttrykk for et dypt menneskelig behov for å forenkle tiden, og for å hindre hukommelsen i å overvinne bevisstheten.

Men - og her kommer vi til det første poenget - denne vinteren har generasjonsdåpen kommet til 80-tallets ungdomstid. Etter tjue år er det den ukjente størrelsen Generasjon X som skal defineres inn i en historisk epoke. Det er tiden mellom disko og rapp, Nixon og Clinton, mellom hippier og postmodernister som skal få en overskrift og et navn. Og nok en gang er det en mindre gruppe epokeskapere som skal gjøre jobben. Men denne gangen kommer de ikke fra lærerhøyskolen med lærveske over skuldra. De kommer vestfra. De kommer opp av sanddynene på Jæren og ut av bygatene i Stavanger med bok og med film om «Mannen som elsket Yngve». Og de kommer med rock, revolusjon og Jarle Klepp. Alt sammen anført av en boblende Tore Renberg og hans minner fra Stavanger Katedralskole i 1989.

«Dette er 80-tallet», forklarer Anne Grosvold. «Filmen om 80-tallsgenerasjonen», erklærer andre. Og fra filmpolitiet på P3 oppsummeres essensen av den nydøpte 80-tallsgenerasjonen: «Vi skal tilbake til ei tid der ungdom fremdeles hadde et genuint håp for framtida, og trodde på en bedre verden.»

Så, her har vi det. Dette er altså 80-tallet, gravd opp som en glemt sivilisasjon et sted i Stavanger: Tro, håp og kassegitarkjærlighet. «Optimistgenerasjonen». Gode disipler av lærveskelærerne, alle sammen.

Ære være Sørvestlandet! Hyllende glad film. Men her er det likevel noe som skurrer med generasjonsdåpen. 80-tallet truer med å bli kjent for noe det aldri var. Det er ganske enkelt nesten full skjæring mellom virkelighet og epokebilde. Ikke noe galt om klassen til Yngve og Jarle på Stavanger Katedralskole i 1989. Og ikke et vondt ord om ungdom med tro på verdens framtid, eller gleden over Murens fall. Men dette var ikke 80-tallet. Spør hvem som helst som var ungdom det tiåret. Hvor som helst i Vesten. Alle vet at det går en dyp kløft mellom troen og framtidshåpet i 1989, og det som var 80-tallet, på den andre siden.

KINOAKTUELL: Denne vinteren har generasjonsdåpen kommet til 80-tallets ungdomstid, skriver artikkelforfatteren. Foto: MOTLYS/SANDREW METRONOME NORGE
KINOAKTUELL: Denne vinteren har generasjonsdåpen kommet til 80-tallets ungdomstid, skriver artikkelforfatteren. Foto: MOTLYS/SANDREW METRONOME NORGE Vis mer

Selvsagt spente 80-tallet vidt. Det gikk fra eksaltert pastell og Pat Sharp på Sky TV, til mørk synth og Bresjnevs furete fjes. Men framtidstro og nyidealisme var aldri en sentral del av tiden. Hvis det fantes noen tidsånd, pekte den 180 grader den andre veien. 80-tallet var fullt opp av undergangstoner og absurd apokalypse. Å vokse opp som 80-tallsgenerasjon var som å manøvrere midt mellom to høylytte undergangsscenarier. På den ene siden sto Narkomanien. Det var de nå glemte skrekkikonene Ida Halvorsen, Christiane F sin tid, og bøker som «Å være ung er for jævlig». På alle skoler var det et stadig innsig av tungøyde eksnarkomane og «dønkere» som subbet inn i klasserommet med beretninger om hvor nærme vi alle sto Narkomaniet. Bare en liten tur til røykehjørnet bak skolen kunne være en ouverture til undergangen.

Samtidig var 80-tallet identisk med det som militærhistorikere i dag kaller «den andre kalde krigen». Det var Reagan vs. Sovjetunionen - en av den kalde krigens kaldeste perioder. Alle steder var det en jevn strøm av film, musikk og bøker med apokalyptiske temaer og påminnelser om at verden kunne komme til å gå under i et eneste gigantisk lysglimt over horisonten. 80-tallet var tiåret til kassasuksesser som «The Day After», «Red Dawn» og «War Games». Tiåret da Sting ble ansett som opprørsk fordi han sang at «også russere elsker sine barn», og Frankie sang at verden besto av «Two Tribes», klare til å fly i strupen på hverandre.

Selv husker jeg særlig godt et oppslag i en av osloavisene som en engasjert lærer hadde hengt opp bak i klasserommet. Det gikk over to fulle, gammeldagse avissider. Det viste et kart over Oslo og omegn med sannsynlige angrepsmål ved en atomkrig. Skraverte sirkler anga hvor lenge ulike deler av Østlandets befolkning ville overleve. Beregningen var presis, på minuttet.

Eller som Raga Rockers oppsummerte den påfølgende ungdomsoptimismen: «Gjør ovnene klare/ Skru krana på fullt/ Vi skal bombes tilbake/ Tilbake til steinalderen/ Gjør deg klar for flammene/ Sammen med de andre landene/ Vi skal smeltes sammen u-u-uten skam».

Dette sang vokalisten Michael Krohn høsten 1988. Men på dette tidspunktet var 80-tallet allerede over. Det var 20 måneder siden Reagan og Gorbatsjov hadde møtt hverandre i Reykjavik, og et par år etter at Sting hadde menneskeliggjort russerne. Og ennå var det ti måneder til Yngve skulle møte Jarle på Stavanger Katedralskole.

Egentlig er det jo ikke så nøye.

Om Tore Renberg er 90-tallets eller 80-tallets forfatter er ett fett for de fleste, og det forandrer ikke så mye likevel. Men - og dette er mye mer interessant: Sett at «Mannen som elsket Yngve» blir stående igjen som en dokumentasjon på hva 80-tallet var. Sett at påstanden om 80-tallsgenerasjonen som optimismens og håpets barn blir en del av dagligtalen. Kan dette forandre opplevelsen av 80-tallet?

Kan bøker og filmer forandre fortida?

For 25 år siden denne våren publiserte den franske filosofen Pierre Bourdieu et essay med tittelen «Symbolsk makt». Essayet er innflytelsesrikt og opphavet til et av dagens mest populære nyord - definisjonsmakt. Og hovedtanken til Bourdieu er ikke komplisert. Det finnes en type makt, skriver han, som påvirker hva folk «ser og tror, og som kan forandre hvordan de ser verden, og derfor også handlingene i verden». Det er en form for virkelighetsmagi, mener Bourdieu. Forfattere, journalister og reklamefolk kan forandre verden, ikke gjennom tvang, penger og militærmakt, men ved å påvirke hvordan vi ser på verden, og oss selv. Det er makt som styrer hva salgs kjærlighet vi drømmer om, eller hvordan vi husker vår egen barndom.

Så - ja. Film og dikt kan forandre fortida.

60-tallet. 70-tallet. 80-tallet, osv.…

Sånn går historiens rytemfot. Men tiåra finnes selvsagt ikke. Ikke utenfor epokemakeriet. Og ikke generasjonene heller. De finnes ikke. Men hvis 80-tallet finnes likevel - for Yngve, Jarle og det store norske kinopublikum - så er dette beviset på definisjonsmaktens magi. Og at historiefortellingen og fantasi fortsatt er den sterkeste kraften i verden.

Denne artikkelen er publisert i Dagbladets papirutgave onsdag 12. mars 2008, under vignetten Ideer. Spørsmål eller kommentarer kan sendes til spaltist Henrik Thune på epost.

VAR DET SÅNN? Nok en gang er det en mindre gruppe epokeskapere som skal gjøre jobben, mener Henrik Thune.
ROGALANDSK: Epokeskaperne kommer opp av sanddynene på Jæren og ut av bygatene i Stavanger med bok og med film om «Mannen som elsket Yngve».