SNAKKET TIL SLUTT: Avgått fiskermiminister Per Sandberg og kjæresten Bahareh Letnes snakket til pressen i Arendal i går på et møte arrangert av et PR-byrå. Foto: Hans Arne Vedlog
SNAKKET TIL SLUTT: Avgått fiskermiminister Per Sandberg og kjæresten Bahareh Letnes snakket til pressen i Arendal i går på et møte arrangert av et PR-byrå. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Mannen som mister seg selv

Når du har skutt deg selv i foten - og nesten i hodet - er det ikke sjarmerende å rette våpenet mot alle andre. Likevel er det slik Per Sandberg velger å forlate regjeringen og ledelsen i Frp.

Kommentar

Hans siste utfall mot gamle venner, og like gamle uvenner, er en miks av flukt og sinne. Sandberg er i ferd med å miste sin politiske teft.

Per Sandberg forsøker å være seg selv til det siste. Da han endelig dukket opp på Arendalsuka tirsdag kveld, kom han med en tydelig strategi. Han forsøkte å nagle fast en alternativ fortelling om sin avgang og forholdet til Bahareh Letnes. Ifølge Sandberg er sakens kjerne verken hans Iran-reise eller sikkerhetsbruddene, men forfølgelsen av Letnes. Hun er blitt henrettet av mediene (særlig NRK og TV2), har vært utsatt for rasisme og beskyldt for å være hemmelig agent for prestestyret i Iran. Nå er ikke Sandberg lenger fiskeriminister, men hvit ridder for en kvinne i nød.

Oppgjørets time vil komme, og det er nært forestående. Skarpskodde jurister forbereder prosesser mot mediene. I en samskrevet bok vil Sandberg og Letnes også snakket ut om sviket i Fremskrittspartiet og i det norske folk. Deretter skal de to drive business og kulturutveksling mellom Norge og Iran.

Per Sandbergs metode har aldri vært vært balanse og refleksjon, men tydelig ensidighet og aksjon. Det er slikt som gjerne belønnes med hederlig omtale for direkte tale og folkelig klokskap. Denne politiske posisjonen har samtidig en pris: I motgang stenger den for innlevelse og selvkritikk. Sandbergs verdensbilde krever store dimensjoner og harde kontraster mellom lys og mørke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor ble de konkrete politiske grunnene til hans avgang forminsket, mens den private dimensjonen ble tilsvarende forstørret. Sandberg pekte på at han hadde full tillit hos statsministeren helt til onsdag i forrige uke, og at det var medieomtalen som gjorde situasjonen uholdbar. Feilene han begikk hadde ingen sikkerhetsrisiko, og omgangen med Iran var nærmest demokratibygging på vegne av det norske folk.

Den fremstillingen ble ikke stående alene særlig lenge. I den påfølgende partilederdebatten sa statsminister Erna Solberg at det var flere årsaker til Sandbergs avgang: Alle sikkerhetsvurderingene, vurderingene om han var skikket, situasjonen han sto i, presset han var under og mer. Også Frp´s partileder Siv Jensen ble etter press nødt til å snakke tydelig. Hun mente det var feil av Sandberg å delta under feiringen av den iranske revolusjonen, og ble fulgt opp av SP-leder Trygve Slagsvold Vedum som hengte bjella på katten:

- Selvfølgelig burde ikke en norsk statsråd feire Khomeinis inntog i Teheran.

Ingen alternative forklaringer kan viske bort Sandbergs politiske feilvurderinger og risikofylte atferd. Han har selv tatt beslutningene som skapte den vanskelige situasjonen. At han prøver seg, er både forutsigbart og menneskelig forståelig. Mediepresset har vært formidabelt og det inntraff i en sårbar periode i Per Sandbergs privatliv. Det er ikke sikkert at alt i medieomtalen vil tåle en presseetisk gransking.

Det blir likevel for enkelt når Sandberg avfeier det hele med at mediene ikke har funnet noen beviser for skyld, bare «dritt og lort». Kritikken av statsråden handler ikke om spionasje, men om gjentatte brudd på sikkerhetsregler og legitimering av regimet i Iran. Per Sandberg snakker mye om det praktfulle folket og den vakre naturen i Iran, men lite om den politiske virkeligheten samme sted.

I Amnesty Internationals landrapport om Iran for 2017/2018 beskrives systematiske brudd på menneskerettighetene: Knebling av ytringsfriheten, totalt fravær av rettssikkerhet, utstrakt bruk av dødsstraff, tortur, pisking, kvinneundertrykkelse i mange former, forfølgelse av religiøse minoriteter osv.

I konflikten mellom egne interesser og den politiske virkeligheten, har Per Sandberg havnet i politisk ubalanse. Han har mistet sitt politiske kompass. Han er ikke troverdig når han fremstiller sin omgang med regimet som en slags aksjon for demokrati og menneskerettigheter. For å si det rett ut: Sandberg lyder både hyklersk og selvopptatt.