Mannen som skulle vært død

I dag utgis Ole Sverre Olsens roman «Den døde mannen» . Morten Harkets låtskriver har levd et liv som har sterkere kontraster og flere utrolige u-svinger enn bok.

-Jeg er trettiseks år, svarer Ole Sverre Olsen.

-Jeg trodde jeg var 35 og måtte ringe til søstera mi for å sjekke. En del år er borte fra minnet mitt, konstaterer dikteren, låtskriveren og den tidligere blandingsmisbrukeren fra Sørlandet.

Når Geelmuyden.Kiese i dag lanserer romanen «Den døde mannen», er den skrevet av en fyr som har vært nærmere å være seks fot under torva enn de fleste. Han er ingen typisk Olsen: Rusmisbrukeren og «mystikeren» som ga ut diktsamling, som ble Morten Harkets nære medarbeider, som ramla utpå igjen og ikke kan garantere at han klarer å holde seg denne gangen heller.

-Enkelte som har lest boka tror det er en autentisk skildring av det å være død. Jeg skal ikke være så kjepphøy at jeg påstår at jeg vet hvordan det er. Boka er resultatet av en drift etter å utforske disse områdene av tilværelsen.

-EN MORBID BOK-
-Absolutt ikke. Døden er et av de siste tabuer som er igjen i samfunnet. Dessuten ser jeg ikke døden som bare tragisk. Jeg tror også den har et eventyrlig aspekt. Når hovedpersonen Hans Josef Paulsen våkner opp som død, skjønner han ikke sin egen tilstand. Han må orientere seg og blir etterhvert en oppdagelsesreisende i dødsriket, sier Ole Sverre Olsen.

-Jeg har ikke svar på om det er et liv etter døden. Hovedpersonen Hans Josef Paulsen får muligheten til å se sitt jordiske liv klarere når han våkner opp som død. Men først og fremst er boka en kjærlighetsroman, røper Ole Sverre Olsen.

-En selvbiografi?

-Hmm. Et rart spørsmål. Byen han lever i er ikke navngitt, men vi kan tenke oss at Hans Josef er sørlending. Hovedpersonen må gjerne identifiseres med meg. I tillegg til at romanen har et sosialrealistisk preg, tror jeg den også tilhører det som blir kalt visjonslitteratur - en litteratur som blomstret rundt forrige årtusenskifte. Kanskje det er på tide å røre opp i disse forestillingene nå som vi nærmer oss et nytt årtusen?

EN VÅRNATT I 1983 ble Ole Sverre Olsen omkonstruert innvendig. Han var en vanlig fyr fra Arendal som studerte åndelige saker og ting. På denne hadde han ikke annet enn vann, brød, melk og jordbærsyltetøy innabords. Opplevelsen førte ham ut på en lang og krevende reise.

-Opplevelsen - jeg kan ikke eksakt si hva det var - er sidestilt med min egen fødsel og død. Jeg trodde jeg kunne gå gjennom vegger og slippe hånda rett gjennom bordet. Og jeg var klinkende edru i ett år da det hendte, sier Olsen.

Han var i sterk opposisjon til et halvokkult kollektiv i Arendal. Dette utartet til en psykisk krig og han gikk etterhvert inn i det han kaller «sjelens lange natt». Senere ble han tung rusmisbruker.

-Jeg har aldri brukt rus for å framkalle bilder og syner. Rusmisbruket starter fordi jeg måtte dempe de tyngre sakene.

-Jeg har brukt 11 år på å lære å slutte, og jeg gikk på absolutt alt som jeg mikset sammen. Alt unntatt heroin, selv om jeg var på vei mot kanylen flere ganger. Men en ting vil jeg ha med: Jeg har aldri vært kriminell. Det er bare såvidt jeg banner, sier Olsen og koster på seg et smil.

-Har du skrevet i rus?

-Nei, men rusen har vært en enorm utdannelse for meg som dikter. Jeg har møtt alt fra klassiske skapsprengere til kokainsniffende direktører.

VENNSKAPET MED MORTEN HARKET ble på mange måter et vendepunkt for Ole Sverre Olsen. De ble venner like før sangeren gjorde plata «Wild Seed» som har solgt oppunder 200 000 eksemplarer i Norge. Ole Sverre bidro med en tekst på den plata, og på neste prosjekt hadde han og barndomsvennen Håvard Rem de fleste tekstene. I 1996 kom han med diktsamling på Aventura, og alle trodde det gikk veldig bra med Olsen, bortsett fra dem som kjente ham godt.

-De siste årene har jeg gått ut og inn av behandlingsinstitusjoner. Boka har blitt skapt i rykk og napp, og mye er gjort her i Arendal i løpet av de siste seks månedene jeg har vært helt nykter.

I år har Olsen og Harket delt leilighet i Oslo. Olsen fulgte Harket på meget nært hold, mens kontrastene i hans eget liv var enorme. Han gikk rett fra jetset-livet til nederst på Karl Johan for å deale Rohypnol.

-Jeg husker jeg var med på middag med nobelprisvinneren Hortas. Morten inviterte meg som sin gjest. Da middagen var ferdig, gikk jeg rett ut i kvelden for å dope meg.

-Hvordan har Morten Harket hjulpet deg?

-På mange måter. Han betalte blant annet en avrusning for meg, men jeg vil være så ubeskjeden å si at jeg også har hjulpet ham en del.

-Skriver du nå?

-Jeg skriver alltid. Nå skriver jeg en oppfølger til «Den døde mannen». Når jeg våkner, er det røyk og kaffe og stillhet. Da gjærer det inni meg, og jeg setter meg til PC' en for å bake ut bollene og få dem i ovnen.

-HAR DU TENKT Å FÅ DEG SKIKKELIG JOBB?

-Jeg jobba en gang i tenårene. Da hadde jeg en finger på månen, ler Olsen.

--?

-Faren min var på Arendal Smelteverk borti høgget her, og jeg fikk sommerjobb. Vi lagde stoffet sika, et uhyre fint stoff som under ekstrem høy varme ble smelta bort fra kvartssteinen. NASA brukte stoffet fra Arendal som et ekstra lag utenpå flere av romfergene. Men nærmere sfærene har jeg ikke vært i fysisk forstand. Det som folk vanligvis kaller «overnaturlig» opptar meg ikke veldig. Jeg er sunn sjel.

SKULLE VÆRT DØD: Ole Sverre Olsens liv har sterkere kontraster og flere utrolige u-svinger enn noen bok.