Mannen som taper

Regjeringen har nylig presentert en stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Hvorfor utarbeider regjeringen, 30 år etter at likestillingsloven ble vedtatt, en likestillingspolitikk bare for menn? Hva er problemet med menn og likestilling? Og hva slags politiske mannsrolletiltak har vi i vente? Mye av dagens kjønnslikestillingsdebatt handler om menn. Men det er gjerne menn i en helt spesiell rolle: rollen som tapere i likestillingssamfunnet – innenfor utdanningssystemet, i familien, ved skilsmisser og barnefordeling – eller på kjønnsmarkedet. Taperdebatt om menn og likestilling er etter hvert blitt hverdagskost i det offentlige ordskiftet. Derfor kan det være lett å glemme at slike forståelser bryter med hovedlinjen i den etablerte likestillingspolitikken. Jf. likestillingslovens formålsparagraf, der lovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene, særlig med sikte på å bedre kvinnenes stilling.

Derfor kan det også være grunn til å spørre om stortingsmeldingen om menn er ment å snu fullstendig om på den politiske problemforståelsen. Oppfatter dagens regjering kjønnsforskjeller og mangel på likestilling først og fremst som et spørsmål om menns tapte skanser? Og er det her den vil konsentrere likestillingspolitikken? Spørsmålene er betimelige, for det er slett ikke hverdagskost at en regjering gir til kjenne hva den vil og hvor den vil med likestillingspolitikken. Det er snart 20 år siden man sist tilkjennega noen overordnede planer og mål på dette feltet. I 1991 kom Stortingsmelding nr. 70: En likestillingspolitikk for 1990-åra. Etter det har det vært stille. Det betyr ikke at det ikke har vært bedrevet likestillingspolitikk. Men den har vært ad hoc, gjerne avgrenset i en «handlingsplan», og i det hele tatt mer preget av sporadiske stunt enn av systematisk satsning. Å knytte likestillingspolitikk på 2000-tallet så sterkt til det ene kjønn, mannen, kan tyde på at politikken fortsatt er avgrenset. Men i nærlesning ser ambisjonen tidvis ut til å være større enn som så. Om vi ser bort ifra innpakkingen presenteres det en klar målsetting om å kombinere og utvide den etablerte likestillingspolitikkens kvinneperspektiv med en ny mannsperspektivet likestillingspolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et hovedproblem ved mannsmeldingen er likevel at den isolerer politikken til de tilnærmingene der menn kan forstås som tapere. Det er ikke menns situasjon i all sin bredde som det utformes politikk overfor. Det er menn som tapere som gir meldingen sin begrunnelse. Hovedbudskapet er at siden menn kommer dårligere ut enn kvinner på en rekke områder, i forhold til skoleprestasjoner, frafall fra utdanning, helse, kriminalitet, omsorg for egne barn, osv., betyr det at menn også kan tjene på en aktiv likestillingspolitikk. På denne måten står regjeringen i fare for å underbygge oppfatninger av at vår tids likestillingsproblem er at menn har «tapt» der kvinner har «vunnet».

Samtidig er det på tide å forlate det som lenge var en ensidig kvinnesentrert likestillingsdebatt. Her har regjeringen hatt en gylden anledning til å utvikle en ny form for likestillingspolitikk, som tar kjønnsforholdenes mangetydighet på alvor. Det å tematisere menn som kjønn er avgjørende for å løsne på tungt etablerte og helautomatiske koblinger mellom likestilling og «kvinnesak». Regjeringen gir selv et eksempel på dette i mannsmeldingen når de trekker fram den vedvarende kjønnssegregeringen innenfor utdanning og arbeidsliv som en vesentlig bremsekloss for likestilling. Men et mannsperspektiv på kjønnssegregering er ikke nødvendigvis knyttet til forståelser av menn som tapere. Altfor lenge har politikk og offentlig debatt oversett mannsproblematikken her. Ved å fokusere på menns utdannings- og yrkesvalg, bidrar mannsmeldingen til en bredere problemforståelse. Stabiliteten i de kjønnssegregerte mønstre skyldes i stor grad at menns utdannings- og yrkesvalg i liten grad endres. Altfor mye av debatten, og politiske tiltak, har handlet om å få kvinner til å velge annerledes. At kvinner velger tradisjonelt har lenge fungert som hovedforklaring på hvorfor de kjønnsdelte og kjønnsskjeve strukturer består. Faktum er at svært mange kvinner velger ikke-tradisjonelt, og det har de gjort lenge. Menns valg er langt mindre endret i forhold til utdanning og arbeidsliv.

Her gir mannsmeldingen et viktig bidrag til å få fram nye perspektiver på hva som er treghetsfaktorene i de kjønnssegregerte strukturene. Derfor er det synd at løsningsforslagene blir svært spinkle i forhold til utfordringene. I mannsmeldingen foreslår regjeringen rekrutteringskampanjer for å få menn til å velge omsorgs- og undervisningsarbeid for barn; de vil legge (litt mer) til rette for å bruke positiv særbehandling til fordel for menn; de vil ha tiltak som utvider gutters utdanningsvalg og flere menn inn i barnehager og i grunnskoleutdanningen. Dette er vel og bra, men vil neppe bidra i betydelig grad for å skape endring i tunge samfunnsmessige strukturer: Rekrutteringskampanjer kan bidra, men de helt store effektene er det ikke grunn til å forvente. Positiv særbehandling kan virke, men bare når det finnes mannlige søkere som har relevant erfaringsbakgrunn. Å ville utvide gutters utdanningsvalg er prisverdig, men utfordringen er hvordan? Mannsmeldingen er på dette punktet skuffende lesning.

Hva skal til for å få til endring? Hva slags tiltak kunne regjeringen ha foreslått? Nærliggende ville det være å hente inspirasjon i den regjeringsoppnevnte likelønnskommisjonens tiltakspakke. Likelønnskommisjonen avga sin innstilling bare noen måneder før mannsmeldingen: NOU 2008:6 Kjønn og lønn. Tiltakene som ble foreslått her, var verken spinkle eller puslete. Likelønnskommisjonen foreslo for eksempel et lønnsløft over statsbudsjettet til kvinnedominerte yrker i offentlig sektor på 3 milliarder kroner; at partene i arbeidslivet setter av midler til kombinerte lavlønns- og kvinnepotter; og at en tredjedel av foreldrepermisjonen reserveres henholdsvis far og mor. Dette er forslag som kunne ha et stort potensial for å endre kjønnssegregeringen i utdanning og arbeidsliv. Men de er ikke løftet inn i mannsmeldingen.

Forslaget om tredelt foreldrepermisjon ble hurtig klubbet ned av statsministeren, som «følte» at det ikke ble riktig å ta permisjon fra mor. De 3 milliardene lovet finansministeren å komme tilbake til ved neste statsbudsjett. Det gjenstår å se, hvis hun er i posisjon ved neste korsvei.

Når kvinner stadig oftere velger utdanninger og yrker som tradisjonelt var mannsdominerte, kan det ha sammenheng med både penger, moro og makt. Hva skulle på liknende vis motivere flere menn til å velge kvinnedominerte utdanninger og yrker? Det er et viktig spørsmål om belønningsstrukturenes betydning som mannsmeldingen ikke stiller. Norge har altså et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Mannsmeldingen inviterer til mer forskning om kjønnsdelte strukturer. Forskning gir ikke endring i seg selv. Men for å kunne iverksette gode og effektive tiltak er den nok nødvendig. En egen stortingsmelding om menn er et underlig grep. Det som trengs er en likestillingsmelding. Selvsagt er det viktig med et mannsperspektiv på likestillingspolitikken, og å fokusere problemområder der menn kommer dårligere ut enn kvinner. Men det er ikke nødvendig å bytte ut en gammel svakhet, hvor likestillingspolitikk først og fremst var «kvinnesak», med en ny som ser likestillingspolitikk som «mannesak».