TALER MED TO TUNGER:  mens fattige land må pense over mot grønn utvikling, tematiseres rike lands forbruk ikke i det hele tatt i Solheims siste stortingsmelding, skriver kronikkforfatteren. Foto: Thomas Winje Øijord / Scanpix
TALER MED TO TUNGER: mens fattige land må pense over mot grønn utvikling, tematiseres rike lands forbruk ikke i det hele tatt i Solheims siste stortingsmelding, skriver kronikkforfatteren. Foto: Thomas Winje Øijord / ScanpixVis mer

Mannen som ville redde verden

Nå bruker vi ikke lenger vold og makt for å styre over mennesker i fjerne land; vi bruker penger.

Da Erik Solheim nylig fikk kjenne statsministerens støvel mot sin bak, ble mange forundret over at en så populær minister kunne gis avskjed på grått papir. Alle så ut til å mene at miljø- og utviklingsministeren hadde «gjort mye bra». Selv Solheim priset Solheim for innsatsen. På tross av en slik imponerende konsensus, må det være lov å spørre: Sier disse reaksjonene egentlig mest om hvor lavt listen ligger?

Svaret på om Solheims ettermæle må justeres, ligger kanskje i mannens siste manifest, nemlig «Stortingsmelding 14 (2010-2011) Mot en grønnere utvikling - om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken». Stortingsmeldinger er relativt sjelden en stor leseropplevelse - og denne er intet unntak. Men de blir fort mer interessante om man ikke bare leser hva som sies, men også hvordan.

Meldingen skal handle om sammenhenger, men i realiteten dekker den over den mest relevante sammenhengen av alle, nemlig Norges dobbeltrolle som klodens selverklærte miljøsamvittighet, på den ene siden, og den samme klodens petroleumslanger, på den andre. Dette er den ubehagelige sannheten som toneangivende beslutningstakere lenge har forsøkt å ufarliggjøre med en kreativ retorikk.

Om denne meldingen er det lengste man kan drive det til, er retorikken ikke bare kreativ, men også feilslått. La meg bli mer konkret. Jeg har nemlig tre håndfaste klager mot dokumentet. For det første er meldingen orientalistisk, videre grønnmalende og til sist dobbeltpratende.

Med orientalistisk mener jeg at den anlegger et blikk der vestlige, industrialiserte land (som Norge) framstår med et naturlig, overlegent utsynspunkt. Implisitt i meldingens prosjekt ligger det at vi, fra vår heldige posisjon, er moralsk kallet til å svare på ropet fra verdens fattige; de klarer seg som kjent ikke selv.

Det begynner for alvor å blinke på min radar når ansvarsforholdene grøtes til på denne måten: «Økt tillit og forståelse for skjebnefellesskap mellom land, uavhengig av inntektsnivå, er i alles interesse» (s. 6). Tja. Gitt at rike og fattige lands «skjebner» er relativt ulike, lurer jeg på om «forståelse for skjebnefellesskap» ikke er mest i vår egen interesse? Det ville vel snarere vært i fattige lands interesse om vi (rikinger) kuttet og reduserte, slik at de (fattige) kunne bruke sine naturressurser? I stedet skal vi altså betale dem for ikke å bruke de ressursene. Hva sa du, sa du!?

Jo, det viktigste tiltaket man lanserer som bot for de globale miljøproblemene går nettopp ut på å betale fattige folk for å la være å utnytte sine ressurser. Regjeringens skoginitiativ, samt programmet REDD+, er begge bygget på denne lesten, som man både her og ellers kaller «økosystemtjenester». Man innrømmer riktignok et annet sted i meldingen at: «Tilgang til naturressurser og energi er viktige betingelser for å skape økonomisk vekst» (s. 9) og at vi avskaffet fattigdommen i vår del av verden nettopp ved utnyttelse av slike ressurser. Men det følger åpenbart ikke av dette at fattige land må få lov til å gjøre det samme.

Nå er det ikke noe nytt at hvite folk forsøker å holde mørke folk ute av naturområder i mørke folks land. Men om ikke annet, blir verden stadig mer sivilisert. Nå bruker vi ikke lenger vold og makt for å styre over mennesker i fjerne land; vi bruker penger.

Meldingens vilje til å plassere både problemet og handlingsrommet hos de fattige, trekker oppmerksomhet vekk fra hvordan vi selv er et problem og hva vi kan gjøre på hjemmebane. På den måten fritas vi fra både skyld og ansvar, og meldingen blir stående som et talende uttrykk for vår iver etter å feie for andres dør.

Min neste klage er at meldingen er grønnmalende. Motivert av et ønske om å finne kostnadseffektive løsninger, snakker meldingen lett og ledig om «grønn økonomi», «grønne utviklingsstrategier» og «lavutslippsbaner». Problemet er at i den grad dette finnes, koster de mer enn den fossildrevne banen vi nå følger - og vil fortsette å gjøre det til vi går vesentlig mer tomme for fossile brensler. Inntil videre koster det å være grønn.

Man kan selvfølgelig ta et politisk valg om å betale den prisen, men det er man ikke villig til å gjøre. Isteden lempes de luftige visjonene om «grønn utvikling» over på fattige land, som ikke har noe reelt alternativ, om de skal oppleve tilsvarende velstandsvekst som rike industrialiserte land de siste 250 år.

Mens fattige land må pense over mot grønn utvikling, tematiseres rike lands overforbruk omtrent ikke i det hele tatt. Det lengste man går er en liten tekstboks om såkalt «decoupling», altså prosessen der økonomisk vekst og miljøødeleggelse skiller lag. Man tar seg råd til en hel setning om hvordan dette kan skje: «Frakobling kan oppnås gjennom ny teknologi og ved endringer i sammensetningen av produksjon og forbruk» (s. 13). Ja vel, ja.

På tross av høylytte intensjoner om å skape sammenhenger, unnlater meldingen konsekvent å se på sammenhengen mellom klimaendringer og Norges rolle som petroleumsprodusent. Meldingen er på denne måten dobbeltpratende. Et godt eksempel på dette får man i en tekstboks med tittelen En miljøpolitikk som kommer fellesskapet til gode. Der står det: «Et annet eksempel er å sikre statlig eierskap til oljeressursene, men aktivt nyttiggjøre seg private aktører for utvikling av næring og sysselsetting - med svært høy beskatning til inntekter for fellesskapet» (s. 31). Det skulle altså ikke mer til: Med et kjekt pennestrøk har norsk oljeindustri blitt «miljøpolitikk» på lik linje med vannkraft!

Vi vet alle at Norges utvikling - både i fortid og framtid - er bygget på den samme oljen som har forårsaket vår tids fremste miljøproblem, nemlig klimaendringer. Men dette er en sammenheng meldingen jobber iherdig for å glatte over.

Slik den arter seg i Stortingsmelding 14 er den norske miljø- og utviklingspolitikken et sammensurium av gode intensjoner, der «alt henger sammen med alt», ja, bortsett fra noe - oljen - som ikke henger sammen med noe. Meldingens retorikk har en viktig funksjon: Den bidrar til at vi har ryggen fri for miljøforpliktelser på hjemmebane, slik at vi kan fortsette våre erobringer som verdens lille humanitære stormakt på bortebane.

Det er for tidlig å si om Solheims etterfølgere vil ta opp denne retorikken, men man kan jo merke seg at han har fått etterfølgere (i flertall), med hvert sitt departement. Det betyr kanskje at alt ikke lenger henger sammen med alt i den norske miljø- og utviklingspolitikken? Mest av alt er det nok et uttrykk for at det går to menn på hver Solheim. Mannen gjorde nemlig mye bra, hvis målestokken er tilsvarende ministere i andre land eller i vår egen fortid.

Imidlertid kan det altså være målestokken det er noe i veien med.

Teksten er en forkortet versjon av et essay i Prosa, som kommer ut i dag.

 TILDEKKENDE:  - Med et kjekt pennestrøk har norsk oljeindustri blitt «miljøpolitikk», skriver Kristian Bjørkdahl.
TILDEKKENDE: - Med et kjekt pennestrøk har norsk oljeindustri blitt «miljøpolitikk», skriver Kristian Bjørkdahl. Vis mer