UMBERTO ECO: Romanene hans ble enorme suksesser til tross for sitt høye tyngdepunkt av informasjon. Det er et stadig tankekors hos bokbransjen. Foto: NTB Scanpix
UMBERTO ECO: Romanene hans ble enorme suksesser til tross for sitt høye tyngdepunkt av informasjon. Det er et stadig tankekors hos bokbransjen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Mannen som visste alt

Italias fremste litterære eksportartikkel har lagt ned pennen. Men hvilket verk han etterlater seg!

Kommentar

Umberto Eco er her til lands mest kjent for sine romaner. Likevel er det hans slående formuleringer av litterære innsikter, formidlet i humoristiske, glassklare essays, som betyr mest - for meg. Hans utlegning av den store vendingen i lesevitenskapen i etterkrigstiden, som ofte blir satt i sekk som «postmodernisme», er genial og morsom. Når han forklarer lesning som «turer i fortellingenes skoger», eller hvordan leseren blander seg inn i teksten som en «lector in fabula», eller hvordan alle verk er «åpne», men at fortolkning samtidig har sine grenser, viser han oss nye rom for erkjennelse.

Hans muntre omgang med eksempler fra høy og lav kultur gjør essayene til frydefull lesning, uten at de forfaller til klovnerier. Han dyrket det som på italiensk kalles «enigmistica» - kryssord, rebuser, gåter og ordspill, og denne nerdete interessen førte ham inn i konspirasjonenes bisarre verden. Med Ecos død forsvinner også vår dyktigste ekspert på hatefull tenkning.

Den norske litterære republikken drøfter ivrig hva som skjer når skjønnlitterære forfattere leverer essays, eller «skriver essayistisk» inne i romanene. På samme vis diskuteres bruk av «skjønnlitterære virkemidler» i sakprosa. Umberto Eco tok hele dette feltet flere hakk videre ved å skrive digre romaner som alternative formuleringer av det enorme kunnskapsstoffet han hadde opparbeidet. At disse romanene ble enorme suksesser til tross for sitt høye tyngdepunkt av informasjon, er et stadig tankekors hos bokbransjen.

Den kløktige Eco visste imidlertid godt hva han gjorde. Han brukte formler. «Rosens navn» - og de andre seks romanene - er bygd over sjangerlitteraturens velprøvde lester. Grunnmønstrene i både detektivhistorier, eventyrromaner og thrillere blir anvendt i en lek som lokker millioner til å sette seg inn i middelalderens teologiske debatter med den største fornøyelse. Når munken William av Baskerville i filmen spilles av Sean Connery som en aldrende James Bond/Sherlock Holmes, er hintene klare nok.

Alle Ecos romaner er fiffige konstruksjoner som tilbyr overraskende vinkler og ukjent stoff til refleksjon. Han påsto at skjønnlitteratur var noe han skrev i helgene, og at «Rosens navn» var hans minst viktige bok. I arbeidsuka drev han derimot forskning og vitenskapelig formidling gjennom undervisning og store, encyklopediske verker.

Dag Solstad påpekte i artikkelen «Det forferdelige savn» at «Rosens navn» mangler noe vesentlig, nemlig «det genuint romanmessige». Det var delvis som polemikk mot Ecos snedige og lærde uthuling av romankunsten, Solstad skrev sin fremragende «Roman 87». Umberto Eco ville nok frydet seg over en slik effekt av sin usannsynlige bestselger.