Dårlige forbilder: «Alle artikler om framtidas kjønnssammenhenger holder jentene som samfunnets vinnere. Jeg mener fra mitt observatorium at menn har seg selv å takke», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen/SCANPIX
Dårlige forbilder: «Alle artikler om framtidas kjønnssammenhenger holder jentene som samfunnets vinnere. Jeg mener fra mitt observatorium at menn har seg selv å takke», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen/SCANPIXVis mer

Mannens død

Min bror valgte å forlate oss. Hadde menn blitt lært opp til å snakke om følelser, kunne det gått annerledes.

Vår familie ble en færre rett før påske. Min bror valgte å forlate oss. To små barn, to søsken, to foreldre og en bukett mennesker som sto ham nært, vil aldri få se ham igjen. Vi ble forlatt av et menneske vi på hver vår måte var blitt kjent med. Jeg bruker tid på å forstå og danne meg et større helhetsbilde av ham. Jeg samler tråder, små historier fra folk, og kommer til å gjøre dette lenge. Dette er på en måte en enkel jobb, siden alle vil fortelle om sitt forhold til et menneske de satte høyt. Men helhetlig blir det mer og mer vanskelig, fordi bidragene ikke stemmer overens med det valget han tok. Bidragene er altfor positive. Og jeg grubler og grubler på hvorfor.

Jeg føler meg nesten fristet til å gå ut i skogen og prøve det samme som han gjorde. Legge den tynne nylonløkka rundt halsen, lene meg framover og kjenne på den lille stunden kroppen har igjen før bevisstløsheten inntreffer. Kanskje er det først der den store gråten kommer, i møtet mellom min dødsangst og min brors valg. Kanskje er det først der jeg forstår.

Som musiker jobber jeg i et mannsdominert miljø av livsnytere, og har det uvurderlig godt med dét. Vi flirer mye, og tøffer oss for hverandre med historier vi har servert før, noe som går greit siden historiene blir fortalt litt annerledes fra gang til gang. Historiene utvikler seg med fortellersituasjon og stedlig behov for pondus. Det som en dag kan framstå som skrytete, kan neste dag bli framstilt sjokkerende eller inspirerende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, kjenner jeg, men: Historiene inneholder sjelden elementer av følelser, og jeg lurer på om dette skyldes at følelser er dårlig showstoff. Jeg har for eksempel i flere anledninger prøvd å ta opp hjertesukk, som manglende speilingsmuligheter i hjemmet, som kommunikasjonsproblemer i parforholdet som følger av min melankolsk-koleriske personlighet. Men, fånyttes. Dårlig showstoff.

Men har vi menn egentlig valget? Er vi egentlig i stand til å snakke om følelser? Dette tenker jeg altså, selv om jeg tilhører et miljø som tradisjonelt går for å være mye mindre redd for følelsesbaserte samtaletema, enn alle andre yrkesgrupper.

Vi har alle et ansvar for å bedrive mental hygiene. Vi har alle et ansvar for å legge igjen noe godt etter oss på denne jord, et ansvar i å framstå som forbilder for oppvoksende generasjoner. De samtaletema jeg ikke får stimulert i mitt mannsmiljø, må jeg til det annet kjønn å få snakket om. Jeg er en bablekjerring som i hovedsak speiler meg og mitt gjennom samtaler med kvinner. Jeg har fått det på meg at jeg av den grunn må være homse, som et platt, spøkefullt forsøk. Man skal da tross alt ligge med damene, ikke prate med dem, får jeg høre. Jeg er altså ikke mann nok der heller.

Alle artikler om framtidas kjønnssammenhenger holder jentene som samfunnets vinnere. Jeg mener fra mitt observatorium at menn har seg selv å takke. Uetterrettelig mentalhygiene overlevert fra far til sønn i generasjoner, nonverbale adapsjoner fri for evalueringer og korreksjoner. Min lillebror forlot oss altså av egen vilje, og hadde han hatt rette forbilder, mener jeg dette hadde gått bra. Han kunne slik jeg ser det normalisert sin situasjon i stedet for bagatellisert den. Han kunne blitt stimulert til å lete etter en helhet i psyke og fysikk, og med det fått hjelp i tide.

Kunne jeg hjulpet han? Nei, jeg er mann, og synes jeg skriver bedre om dette temaet enn hva jeg klarte å prate med min egen lillebror om.

Min utfordring nå er å snu meg mot min far, mine kolleger, mine mannlige venner og utfordre dem på det jeg mener å ha sett av sammenhenger i mannens mentalhygieniske historikk. Jeg tør ikke, og misliker meg selv for det.

Hvor er dere, helhetlige, mannlige forbilder? Fremtidens sønner trenger dere. Og jeg trenger dere. Som samtalepartnere i nettopp slike tema.