HARSELERER:  Knut Schreiner (bildet) gir blod på tann til dem som fra før ikke anerkjenner problematikken, og som på linje med for eksempel Rønsen mener at kvinner rett og slett ikke er gode nok musikere, skriver Malin Kulseth.   Foto: Sveinung U. Ystad
HARSELERER: Knut Schreiner (bildet) gir blod på tann til dem som fra før ikke anerkjenner problematikken, og som på linje med for eksempel Rønsen mener at kvinner rett og slett ikke er gode nok musikere, skriver Malin Kulseth. Foto: Sveinung U. YstadVis mer

Mannesmak og kvinnesak

Har Schreiner gått glipp av hele menneskehetens historie?

Meninger

På trykk i henholdsvis Dagbladet og Klassekampen lørdag kommenterer Knut Schreiner og Arild Rønsen hvor unødvendig det er å sette kjønnsbalanse i musikkbransjen på dagsorden.  

Schreiner forklarer på Twitter at målet med kronikken (eller var det et essay?) var å «parodiere og virkelighetsteste en fjern debatt». Det er klart debatten er fjern og irrelevant for Schreiner og Rønsen; de er begge menn og nærmere slutten av karrieren enn begynnelsen.  

Schreiners harselas med arbeidet for kjønnsbalanse i musikklivet oppleves i beste fall som syrlig humor av guttegjengen hans, men for en annen passiv gruppe avislesere klarer han å sette sinn i kok og gi et feilaktig bilde av hva dette arbeidet faktisk innebærer. Han gir blod på tann til dem som fra før ikke anerkjenner problematikken, og som på linje med for eksempel Rønsen mener at kvinner rett og slett ikke er gode nok musikere.  

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Påstandene fra både Rønsen og Schreiner om at kvinner ikke er flinke nok til å spille rock, at de selv har valgt å satse på andre karrierer enn musikk og av den grunn ikke har noe å klage over, er tåpelige. Schreiner stiller også feil spørsmål i sin kronikk. Spørsmålet er ikke hva kvinner som kanskje egentlig hadde et ønske om å holde på med musikk for tjue år siden endte opp med å gjøre istedet, men hva vi kan gjøre for å inspirere unge kvinner til å faktisk «følge rockedrømmen» i fremtiden.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne debatten handler ikke først og fremst om neste års headlinere på Øyafestivalen. Den handler om at døtrene våre skal se det som helt naturlig å velge hvilken som helst retning i livet. I dette tilfelle en musikalsk karriere, og det viktigste er at det skal føles helt naturlig at hun tar en sjanse og prøver ut akkurat det hun vil uten å måtte tilpasse seg å være «en av gutta», fordi kvinner allerede har fått plass og vist at det går an å lykkes før dem. De skal slippe å føle at de er helt alene om å ha lyst til å plukke opp en gitar eller lære seg å produsere musikk.  

Da jeg på vegne av Kompetanseformidlingen tidligere i år brukte tid på telle hvem som faktisk stod på scenen under årets NRK-sendte Spellemannshow (ca. 115 menn og 36 kvinner), og når vi teller hvor mange menn og kvinner som er booket til diverse festivaler denne sommeren er det ikke fordi vi er så sykt glade i å telle, men fordi at å telle er den eneste måten å få en helt konkret oversikt over hvem som faktisk blir representert på forskjellige arenaer.  

I et intervju i forbindelse med Hyperdubs tiårsjubileum nylig ble label manager Steve Goodman (Kode9) spurt om den stadig sterkere tilstedeværelsen av kvinnelige produsenter på labelet. Han mener at jo flere kvinnelige produsenter han signerer, jo flere kvinner sender ham demoer.

Og det er nettopp det som er poenget med denne debatten. Jo flere kvinner som blir synliggjort og får en sjanse, jo flere kommer til å prøve seg.  

Statistikken vi har å jobbe med i Norge i dag, viser at det er et enormt fravær av kvinnelige musikerforbilder for unge jenter som drømmer om å spille i band. For eksempel er det kun to av 50 av de mest spilte musikere på radio kvinner, og i medlemsbasen til GramArt er det kun 20 prosent av medlemmene som er kvinner.

Her kan det enkelt tas noen grep for å vise unge jenter som drømmer om å spille i band at det finnes andre som får det til. Alt vi trenger å gjøre er å rydde litt ekstra plass for å eksponere de få kvinnelige artistene som allerede er aktive - og kanskje velge en kvinne der vi ellers ville valgt å intervjue en mann. På den måten kan vi inspirere og vise at det er plass til dem, at de kan lykkes, og ikke minst at vi ønsker dem velkommen. Det er ikke sånn at det kun er jentene selv som må kreve sin rett og ta plass.  

Vi bør sette oss langsiktige mål om jevnere representasjon av kvinner og menn, og det skal ikke behøve å kreve mer enn bittelitt konsentrasjon, at vi tenker oss om én ekstra gang før vi intervjuer den samme mannen for tredje gang, eller booker det samme guttebandet som spiller på tjue andre festivaler. «Har vi virkelig bare listet én kvinne på radio denne uka? Det er for dårlig, vi må da greie å finne minst to til.»

Så enkelt kan det være, og denne lille ekstra anstrengelsen vil på sikt utgjøre en viktig forskjell for unge kvinner og menn i musikkbransjen.  

Rønsen og Schreiner illustrerer på hver sin måte nøyaktig hva som er galt med norsk musikkbransje i dag, for det er ikke bare tall og statistikk vi har å jobbe med i musikkbransjen (og i andre bransjer generelt), vi har også et godt stykke med holdningsarbeid igjen.

Frida Ånnevik sa under debatten på Kulturhuset at hun og hennes kvinnelige kolleger tidligere har holdt seg til «hold kjeft og spill»-taktikken, men at hun etter noen år har innsett at det ikke funker på den måten fordi forskjellene på hvordan mannlige og kvinnelige musikere blir omtalt og behandlet fortsetter å være like stor uansett hvor mye de holder kjeft, og derfor har hun valgt å ta bladet fra munnen i et ønske om en holdningsendring i musikkbransjen selv.  

Å bli møtt med spørsmål om hvorvidt du greier å plugge inn dine egne instrumenter på lydsjekk, kan gjøre at lufta går ut av selv den mest hardbarka unge, kvinnelige gitarist, og det er fantastisk kunnskapsløst at en erfaren og utdannet musiker blir møtt på denne måten.

Det i stor grad medieskapte bildet av at kvinnelige musikere er «skjøre blomster» som til enhver tid trenger hjelp fra sine mannlige kolleger gjør også noe med motivasjonen til unge kvinner med ønske om å bli musiker. Skal vi tro mediebildet i dag er det størst sannsynlighet for at en kvinne vil lykkes med musikk hvis hun satser på å bli vokalist (kanskje via en talentkonkurranse eller realityprogram) og finner seg en produsent som kan «hjelpe» henne med det.  

Schreiner skriver også på twitter at han ikke «skiller mellom mannlige og kvinnelige artister, og mener vi deltar i musicbusiness på like premisser..»  

Her begynner jeg å lure på om Schreiner rett og slett har gått glipp av hele menneskehetens historie. I fjor feiret vi behørig at kvinner har hatt lov til å stemme i hundre år her i Norge. Hundre år er ikke veldig lenge, bare bittelitt mer enn det dobbelte av Schreiners egen alder. Kvinner og menn deltar ikke på like premisser i noen bransjer, heller ikke i musikkbransjen. Dessverre.

For å komme dit at menn og kvinner deltar i «musicbusiness» på like premisser må vi fortsette å telle, fortsette å jobbe for å bedre statistikken. Og vi må fortsette å insistere på en holdningsendring i gubbeveldet. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook