Samlingen består av fem fortellinger. De er alle skrevet ut fra en manns synsvinkel. Fortelleren er passiv tilskuer til andres liv, en formidler til leseren av andres kjærlighetshistorier.

Kvinner

En overerotisert kvinne blir drept av sin sjalu elsker. To gamlekjærester møtes igjen, får hverandre, men dør. En mann treffer sin gamle flamme fra ungdommen hvorpå han drives til selvmord av sin kone. En kvinne går bak sløret, blir muslim, fordi hennes store kjærlighet ikke vil ha henne. En bistandsarbeider minnes sin afrikanske elskerinne som han sviktet bitterlig.

Historiene har kvinner i sentrum, desperate kvinner, elskende kvinner. Sånn sett er dette hyllest til Kvinnen, men hvilken kvinne?

Jo, det er den mannlige romantiske fantasien som her stiger fram. Erotisk krevende kvinner, forførere. Kvinner som tror på evig kjærlighet, som gir alt, til den bitre slutt. De elskende mennene er gjennomgående svake, og lar seg styre av tilfeldigheter og begjær.

Gode ideer

Det er vanskelig å skrive om kjærlighet og død. Igjen, Dahl er modig som tør. Jeg liker ideene hans. De er gode. Det er gjennomføringen som halter. Forfatteren slites mellom romantikk og realisme. Mellom Karen Blixen og ukebladenes «Fortellinger fra virkeligheten». Litterært sett ikles historiene et enkelt språk, nesten rapporterende. Ikke nødvendigvis noen svakhet i seg selv, men det bidrar til å dempe dem. Leseren blir ikke ført bort fra vår traurige norske virkelighet, slik jeg antar at forfatteren har ønsket. Vi blir sittende fast, nikker kanskje gjenkjennende, men rives ikke med slik vi skulle ønske.