...mannlige politikere i dameundertøy

En av Dag Jostein Fjærvolls siste gjerninger som samferdselsminister var å stå fram i et ukeblad med sin metallskinne operert inn i låret. Helt frivillig, selvsagt.

Tenk om det hadde vært en damestrømpe herr Fjærvoll hadde på låret, noe han slett ikke hadde tenkt å stå fram med?

I STORBRITANNIA dukker det til stadighet opp politikere, gjerne konservative - med f.eks. dameundertøy som privat pasjon. Media nøler ikke et øyeblikk med detaljerte omtaler. Akkurat nå pågår en heftig debatt om politikeres rett til privatliv. Bakgrunnen er «Nannygate». En av den britiske statsministerfamilien Blairs tidligere barnepiker, Rosalind Mark, har skrevet et bokmanus om sin tid som hjelpende hånd hos Cherie og Tony Blair. Hun hadde avtalt med dem ikke å formidle sine opplevelser videre, men gjorde det likevel. Mest handler det om et kaotisk familieliv med uryddige soverom. Dette innholdet ble referert i The Mail on Sunday, ifølge barnepiken dramatisert og forvridd. Statsministerparet klarte å få stoppet avisa midt på natta.

Affæren fikk fort navnet «Nannygate», med en klar allusjon til Watergate. Hvorvidt saken er alvorlig for Blair, er uvisst. Men den har satt fart i diskusjonen om allmennhetens rett til å få vite og politikeres rett til privatliv.

BBC HADDE SIST onsdag et radioprogram om dette dilemmaet. Programmet - «The Moral Maze» - den moralske labyrint - var en diskusjon på Radio 4. Jeg var invitert til å være med som representant for den tilbakeholdne pressen. Frankrike og Norge ble vurdert som de to landene i Europa hvor pressen er mest forsiktig med å omtale politikeres private liv. Spørsmålene til meg var hovedsakelig om hvordan pressen i Norge kan hevde å ha full ytringsfrihet når vi ikke eksponerer politikeres seksuelle vaner, drikkemønstre, utroskap eller andre spesialiteter.

Svaret er både enkelt, komplisert og i endring. Rent private forhold, som å gå rundt i dykkerdrakt eller dameundertøy i egen heim - har pressen svært sjelden noe med. Men i det øyeblikket det har innvirkning på eller betydning for den offentlige rollen, er situasjonen en annen.

Grensedragningen er ikke lett, den må vurderes av den enkelte redaksjon og kan endre seg med tida. Da Gro Harlem Brundtlands yngste sønn begikk selvmord for seks år siden vurderte norsk presse dette som en privat tragedie og unnlot omtale. I dag synes det å være en almen oppfatning innen pressen at dette var en uriktig avgjørelse. Hendelsen førte til at statsministeren var ute av arbeid i flere uker og til at hun seinere trakk seg som leder i Arbeiderpartiet. Det ble ikke en rent privat sak.

Det kan diskuteres om det var riktig av pressen å skjule Per-Kristian Foss' homofili så lenge som den gjorde. Han skulle ikke vært «avslørt» som homofil, men hans legning har hatt betydning for hans valgbarhet til høye verv i partiet.

Videre er samboerskapet med TV2s styreformann Jan Erik Knarbakk en mektig allianse.

I VÆR VARSOM-PLAKATEN er det spesielt nevnt at personlige og private forhold ikke skal framheves når dette er saken uvedkommende. Men når er det private uvedkommende? Dersom en tidligere praktikant forteller at Jens Stoltenberg har et rotete soverom, er det uvedkommende. Men, dersom hun forteller at han har to illegale polske rein-gjøringshjelper - er det ganske vedkommende for en statsminister.

En kristelig politiker som preker høy moralsk standard og samtidig lever med en elskerinne, ville ikke møtt noen nåde. I dag ville ikke C.J. Hambro kunne ha vært frontfigur for Oxford-bevegelsen - med krav om absolutt renhet - og samtidig levd i en utenomekteskapelig forhold til Gyda Christensen på Bristol Hotel.

Et kompliserende forhold er at politikere bruker sitt private liv i politisk øyemed. Ikke så mye her i Norge, men f.eks. i USA eller Storbritannia er et dekorativt familieliv viktig i en valgkamp. Angår det så ikke allmennheten om dette familielivet viser seg ikke å være fullt så perfekt? Dette er Gary Hart-effekten. Den amerikanske presidentkandidaten fra 1988 hevdet hardnakket at han aldri hadde vært utro. Dersom pressen ikke trodde ham, var det bare å følge ham en helg. The Miami Herald gjorde det. Bildet av Gary om bord i seilbåten «Monkey Business» - ikke med sin kone, men med fotomodellen Donna Rice, ble slutten på hans karriere.

DET ER EN MENNESKERETT å ha en privat sfære. Ytringsfrihetskommisjonens innstilling hevder at den offentlige og den private sfæren betinger hverandre. I innstillingen står det: «For den som ikke har adgang til den offentlige sfære, blir privatsfæren undertrykkende, derfor var adgangen til den offentlige sfære så viktig for kvinnefrigjøringen. Og for den som ikke kan trekke seg tilbake i en privatsfære uten å bli forfulgt av det offentlige øye, blir den offentlige sfære undertrykkende, som i de totalitære regimer.»

Mine britiske meddebattanter i radio var prinsipielt enige, men mente at retten til å få vite hva politikerne har seg fore er viktigere. Grensedragningene går mellom hva man mener er relevant og ikke.

Det varierer fra land til land. I Frankrike levde Frangois Mitterrand et dobbelt familieliv med kone/barn og elskerinne/barn i mange år uten at fransk presse laget noe nummer av det. I Sverige var Gudrun Schymans alkoholisme en «offentlig hemmelighet» lenge etter at det fikk betydning for hennes virke som politiker.

I Danmark er man mindre opptatt av liv og lære-dimensjonen enn vi er i Norge.

Britisk presse har en annen tradisjon og kultur. Det eneste virkelige tabu er å omtale barna til berømtheter og politikere.

NÅ MÅ DET SIES at britiske politikere selv skaffer solide bidrag til innholdet i privatliv-prosessene. Da det konservative parlamentsmedlemmet Stephen Milligan ble funnet hengt på sitt eget kjøkken, sto det først at liket ble funnet under mistenkelige omstendigheter. Seinere kom det fram at han hadde en plastpose over hodet, en appelsin i munnen og var ellers naken med unntak av et par damestrømper.

eva.bratholm@dagbladet.no

Artikkelforfatteren er kulturredaktør

i Dagbladet.