I forrige uke kom denne skribent endelig ut av arkivskapet, som om det skulle være noe overraskelse, som stolt nostalgiker. De siste dagene har det kommet en flodbølge av likesinnede. Ja, e-posten, og den vanlige B-posten, er proppende full av mennesker som endelig våger å si det høyt: Ja, vi har mer fortid enn framtid.
Men, sant skal være sant. Vi har ikke akkurat blitt nedrent, og det er bra, fordi samtida er en ond president og framtida våger vi ikke å ofre en lystig tanke.
Dog (liker dette ordet) fikk vi overleverte en manus nylig, nedtegnet med en skrivemaskin. Dette stammer fra en arkeologisk utgravning innenfor ring 3, Oslo. Her var det ingen bakkanaler fylt av ikke-loggført oppdrettslaks, men et sirlig manus med korte dikt. Det som gjør dette interessant er at det på fronten av samlingen, «-Mistankestrek-» (flott tittel), ikke er navn på hvem som i sin tid har skrevet de lyriske forsøk.
Derfor brukes side 2, i selveste avisa som skal leve så lenge at vi kan pakkes inn som døde fisk i den, til å etterlyse forfatteren. Noen som kjenner igjen for eksempel dette diktet?
Jeg inntar Bevisets Stilling
tegner koordinater
mot den gylne middelvei
Artikkelen fortsetter under annonsen
(jævlig trafikkert, men
ulykkesstatistikken er lavere
her enn ellers,
derfor fylles den raskere -)
long and windy roads
er alltid tomme, -
hvorfor skeiser man da
alltid utfor første brå sving?
Vi fikk manuset, stiftet, overlevert på et hemmelig bakeri der vi delte en jubileumsbolle som ble hurtig spist. To kopper kaffe loggført, Rundt oss satt det sommerkledde mennesker som ikke ant at der og da ble det skrevet norsk litteraturhistorie med veldig små bokstaver. Forfatteren, som ga oss den anonyme bunken dikt, er en budbringer, en sober mellommann. Han hadde ikke funnet det selv under letning etter metaforer, enderim eller undertekst, men fått det i hende av en venn og forfatterkollega.
Sistnevnte var usikker på om dette kunne være hans ord, underfundighet og tanker, fra 70-tallet, eller om han rett og slett hadde fått samlingen tilsendt og deretter gjemt og glemt det helt fram til nå:
Alene med deg
har jeg aldri funnet meg selv
uten åpne sår og lukkede øyne.
Trenger ikke å vite annet
enn at uten deg
er det altfor mye
som overdøves i trengselen
av støyende tomrom
der jeg skulle finne hvile.
Hvis det er en refusert poet i vårt land av børshaier, kosmonauter og gjeddefiskere, ta kontakt med forfatter Jan Jakob Tønseth ettersom fant manus og som kanskje sier: Er det mitt? Er det ditt? Er det vårt? Er det ellers noe?
