- Manuset begynner å ligne noe

Geir Halnes (29) har blitt månedens poet for tredje gang.

(Dagbladet.no): Siden sist, i oktober 2004, har han jobbet mer systematisk med tekstene sine.

- Det siste året har jeg jobbet med et manus, og dermed prøvd å få et mer overgripende innblikk i tekstene mine. Jeg har forsøkt å danne meg et inntrykk av hva som ser ut til å gå igjen, og hva som synes viktigst for meg å vaske fram, svarer Geir.

Dette perspektivet har gitt ham noen nye innsikter.

- Samtidig finnes det også en fare for at jeg også har hengt meg for mye opp i enkelte ideer. Så det har kanskje handlet like mye om innvikling som utvikling. I alle fall håper jeg at jeg snart blir ferdig med dette manuset, så jeg kan skrive noe helt annet. Eller kanskje dra på båttur?

Sinnssykt skriveprosjekt

Han forteller at manuset ligger til vurdering hos et forlag, etter et «svimlende antall revisjoner».

- Det tåler sikkert en runde til, men det føles som det begynner å ligne noe. Det er sikkert bare en femdel igjen av det opprinnelige materialet, så man kan jo lure på om det er det samme manuset. Men er det ikke også slik at alle cellene i menneskekroppen byttes ut med nye i løpet av fem år? Utenom hjernecellene, da. De er jo noen seige jævler.

Geir holder på med en doktorgrad på biologisk nettverksmodellering på Det Svenske Landbruksuniversitetet. Han jobber dessuten deltid ved universitetet i Uppsala, under senter for miljø- og utviklingsstudier, men skrivinga tar opp mer og mer plass. De siste tre-fire årene har han jobbet målbevisst for å få utgitt noe.

SKRIVER PÅ: Kammerpoetene Tyra Teodora Tronstad (til venstre), Geir Halnes og Helga Norheim i Røros. Foto:  Marte Wolden
SKRIVER PÅ: Kammerpoetene Tyra Teodora Tronstad (til venstre), Geir Halnes og Helga Norheim i Røros. Foto: Marte Wolden Vis mer

- Må man utgis i bokform for å kunne kalle seg forfatter?

- Nei, det tror jeg da ikke. Skjønt, det hjelper sikkert, om noen ber en om å dokumentere det. For øvrig kan man vel kalle seg hva man vil.

- Ville du gitt opp jobben din for å skrive?

- Tja. Jeg har jo disse, sikkert typiske, drømmene om å engang flytte bort i et halvt år, til Middelhavet eller skogen eller Praha med et sinnssykt skriveprosjekt i skallen. Men folk drømmer jo så mye rart, helt ukritisk. Jeg er ikke helt sikker på om det bare er romantiske ideer, eller noe jeg faktisk har lyst til å gjennomføre på virkelig. For det føles ganske greit å være forankret i noe som ikke handler om skriving, også. Dessuten liker jeg jo av og til jobben min.

Vi sendte juryens begrunnelse, ført i pennen av Helge Torvund, til Geir. Her er kommentaren hans:

- Den legger seg nær min egen opplevelse av diktet, selv om jeg innledningsvis fikk lyst å rope «nei, nei, nei, det var jo jeg-personen som kom med toget!» Så kom jeg på at den andre varianten sikkert er like grei. Minst.

Les juryens kommentar:

Stikk i hjarta

Diktet tek lesaren raskt inn i ein gjenkjenneleg erfaring, dette at du når du sit i eit tog, eller står på ein jernbanestasjon kan verta forvirra når det gjeld kva det er som rører på seg, er det ditt tog, det andre toget eller er det faktisk stasjonen og plattforma.

Her er det opnebart at det er diktet sitt «eg» som er att i byen. Altså har nokon dratt.

Og tittelen fortel oss at det er «du». Så me har å gjera med ein klassisk diktsituasjon. Eit kjær menneske reiser bort og nokon står att på plattforma. I vestleg poesi vil det ofte vera eit kjærastepar, i kinesisk poesi, som hjå Li Po, vil det ofte vera vennar som skil lag.

Dikt-eg\'et i dette diktet framstår som sårbar, aleine, einsam og observerande, han søkjer ly i gatene, men det høyrst ikkje så bra ut «en slags ly». Ly for kva? Kanskje ly for lyden av toget som dreg. Så kjem ein av to setningar som særleg står fram som sentrale i dette diktet. Og det er «et nytt sting i sømmen som gjør denne byen så tettsittende». Dikt-eg\'et ser brua som eit sting, og ordet «sting» kjennest når me les det. Anten som eit stikk i hjarta, eller som eit nålestikk i huda. Ubehagelege lydar høyrest, «det hviner i vairene», kanskje dette minner om dei straumførande vaiarane over toget. Vindkasta i dei tronge gatene i den «tettsittende» byen får dikteg\'et til å tenkja på andre former for ly, koselege interiør, og så brått og uventa, tanken på «skrittet ditt»! Dette vert straks kontratert med den einsame sin observasjon av mange menneske som er saman, eit tivoli på andre sida elva.

Og her er sjølvsagt «den andre sida» også eit vart og naturleg innført symbol. Det kjennest mindre tettsitjande der. Og så kjem det andre heilt sentrale i dette diktet. Poeten lagar ei samanlikning av den som nyleg stod og vinka på plattforma og ungane som sit på ponnykarusellen og vinkar tilforeldra, som står og ser på, «langt inne i vindjakkene». Og ved gå frå desse forhutla menneska, som me ser liknar han sjølv, kjem avslutning som opnar perspektivet og slynger diktet ut i livets sentrifugalkraft.

For juryen,

Helge Torvund

I juryen sitter også Kristian Rishøi, Niels Schia og Maria Børja.