Mao strålte som en sol...

- Som kunstner malte jeg abstrakte bilder på hele 60-tallet. Det første realistiske bildet mitt forestilte faktisk Mao som en oppadstigende sol. Det lagde jeg i 1971, i begeistring for Maos tanke om en permanent revolusjon. Kanskje var jeg maoist i et tusendels sekund?

Kunstmaleren Anders Kjær var 28 år gammel i 1968. Han var med i Kampanjen mot atomvåpen fra 1962. I 1969 var han med på å danne den politisk radikale kunstnergruppa GRAS.

- Vi visste for lite om virkeligheten. Mao ble betraktet som en koselig gutt som mente at tusen blomster skulle blomstre. Men Mao-bildet mitt var så sterkt at jeg tror folk som Dag Solstad og Kjell Askildsen ble litt mistenksomme og trodde jeg forsøkte meg med ironi. Det ville man for all del ikke ha noe av, sier Anders Kjær, en av de få 68-erne som fortsatt bor på landet, nærmere bestemt ved Krøderen. Dit flyttet han i 1975.

- Men Mao-bildet var faktisk ment i fullt alvor. Jeg malte det mens jeg var i GRAS-gruppa sammen med Per Kleiva, Morten Krohg og Willy Storn. Per Kleiva hadde året i forveien rådet meg til å lage silketrykk i tillegg oljemalerier, slik at jeg kunne tjene litt penger samtidig som kunsten ble spredt til folket. Men arbeiderne var ikke interessert i silketrykkene våre. Ikke kunstsamlerne heller. Mange av trykkene ble liggende i store stabler.

- Var dette det nærmeste du har kommet å lage politisk kunst?

- All kunst, også de naturmotivene jeg har lagd, har en politisk dimensjon. Men på den tida var det enkelte som forsøkte å overtale oss til å lage kunst som kunne tjene AKP (m-l). Bjørn Nilsen, Sigurd Allern, Pål Steigan og flere andre kom nedom verkstedet for å fortelle oss hvordan vi skulle lage «kunst for folket». Det ble litt for mye for meg. Jeg hadde deltatt i en marxist-leninistisk studiesirkel, men etter et par, tre møter ble det for sterkt. Jeg klarte ikke disiplinen. Jeg hadde bodd i Kristiansand og kjente igjen en fanatisk sekt når jeg så den. Jeg ville ikke jobbe i noe reklamebyrå for AKP. Til slutt havnet jeg på svarteliste og ble en ikkeperson.

- Hva sto du for?

- En allmenn frihetstrang. Et generelt opprør mot forstokkede autoriteter. Vi var del av en antiautoritær flodbølge. Overalt møtte man både som ung og som kunstner systemer som det var nødvendig å bryte ned. Når forholdene er totalt annerledes i dag, mener jeg man kan takke det som skjedde på 1960-tallet. I forhold til hvordan for eksempel kunstnerorganisasjonene fungerte den gangen, er miljøet i en bank på 1990-tallet den rene hippieleiren.

- Tror du dette er vanskelig å forestille seg for dagens unge?

- De unge som i 1998 sitter på kafé og leser i Morgenbladet at 68-opprøret først og fremst var preget av ml-ere, har ingen idé om hvilke rigide samfunnstrukturer vi brøt ned i løpet av 60-åra. Den gangen hadde ikke de unge noe sted å gjøre av seg. I dag er det omvendt. Oslo er et paradis for 20- 25-åringer, mens folk i min alder har problemer med å finne utesteder. Da noen av oss i 1963 fikk ideen om å opprette Club 7 med diktopplesning og jazz, var det av ren nød. Selv jazzklubbene i den perioden hadde et mer gammelmodig preg. På Theatercaféen var det forbudt med olabukse. Opprettelsen av Club 7 var en revolusjon, men kanskje ikke spesielt politisk. Club 7 reflekterte snarere rock og hippie-siden av 60-tallet.

- På hvilken måte var kunstlivet opprørsk?

- Vi fikk demokratisert kunstnerorganisasjonene. Dessuten skjelte jeg ut kunstkritikerne som lakeier for det bestående, mens Willy Storn viste rumpa si under et møte med kritikerne på Høvikodden. GRAS avholdt en utstilling i Kristiansand Kunstforening i 1969, der Storn hadde innredet et rom fullt av kondomer. Det provoserte enormt. Vi fikk til og med skylda for at en gjeng ungdommer brøt seg inn i domkirken i protest mot et eller annet. Fædrelandsvennen forlangte på lederplass at vi måtte ut av byen. Fortsatt var det kontroversielt å være modernist og popkunstner i Norge. Det vi ønsket å gjøre, var å utvide begrepet om hva som var kunst. Det var også tanken da jeg lagde mer direkte politisk kunst på 1970-tallet. Men jeg følte etter hvert at jeg var kommet i dårlig selskap sammen med alle de frelste kommissærene. Da jeg flyttet til Krøderen i 1975, var det en flukt fra dette miljøet. Men miljøet fulgte etter.

- På hvilken måte?

- Folk svermet hit som hissige klegg og forsøkte å «hjelpe» meg til å forstå at det var galt å nekte å stå på Østbanen og selge Klassekampen. Jeg måtte nærmest gjøre meg fullstendig uspiselig for å bli kvitt dem. Det endte med regelrett utskjelling og slagsmål. Jeg heiv folk på dør. Jeg var lei av å høre dem løse problemene for mennesker på den andre siden av kloden. Dessuten elsker jeg å erte, og det var også en del av 68-holdningen. Ertelysten har fulgt meg, da jeg for eksempel malte de såkalte «pornobildene» for noen år siden. Øredøvende enighet er det verste som fins. Den gang gikk debattene høyt og lavt. Jeg husker at Georg Johannesen satt i bystyret for SF. Han forsøkte å få folk til å interessere seg for forholdene på Ammerud. Han ble ledd ut. Det var jo Vietnamkrig! Det var ikke mulig å snakke om nære problemer.

- Hvor mye av denne debatten lever i dag?

- Den gangen var frontene knallharde. I dag er det nærmest omvendt: Samfunnet likner mer og mer et populistisk helvete. Kombinert med turbokapitalisme kan dette føre rett vest. Det er nesten så man kunne lengte etter å få noen strukturer igjen. Alt flyter ut. Man føler behov for å få fast grunn under føttene. Kanskje er det tross alt på plass med en kommisjon som kan spørre om det i det hele tatt fins noen verdier igjen?