Maos roboter

- Hysj, ikke snakk så høyt! Det er borgerlig å snakke om fysiske behov som mat og drikke. Skjønner du det? Hvis en av romkameratene våre vil ødelegge meg, kan hun fortelle leirledelsen hva du har sagt, og så får jeg betale dyrt for de kapitalistiske kravene dine!

Sitatet er hentet fra kinesiske Lulu Wangs selvbiografiske roman «Liljeteatret», som nå kommer på norsk (J.M. Stenersens forlag), og som er solgt til 13 land. En rystende dokumentasjon om oppvekst under kulturrevolusjonen i Kina.

I dag vil Lulu Wang (36), som i elleve år har bodd i Nederland, selv fortelle om boka under Bok i sentrums arrangement i Oslo.

  • Hun formidler hvordan det var å vokse opp uten noen gang å våge å være seg selv. Kjærlighet, vennskap og tro er det viktigste i livet, mener Lulu, men hun og andre barn ble oppdratt til å angi hverandre. Da Mao ville renske ut borgerlige elementer i skolen, ble barn og ungdom tvunget til å angi sine lærere. I troen på Maos sannheter ble de forvandlet til ondskapens redskap.
  • Fordi Lulu Wang evner å formidle en ung pikes sinn og tanker i et ondt diktatur, en ung pike som blir syk av sorg, kan boka bli viktig for ungdom. Selv om avstanden mellom diktaturhelvetet i Kina og himmelriket i et demokrati er uendelig, kan ungdom gjennom å identifisere seg med bokas Lian forstå mer av Kinas avsindige historie.

Det første de lærte gjennom barnesanger, var at Mao var sola, at «blomsten ikke kan leve uten sol, fisken ikke uten vann, mennesker kan ikke leve uten Mao». Slik ble de indoktrinert til å bli Maos roboter. Slik forførte Mao et helt folk.

Lulu Wangs roman blir sammenliknet med Jung Changs «Ville svaner», som kom for noen år siden. Det er en urettferdig sammenlikning. Mens Jung Chang beskrev hele århundret gjennom tre kvinnegenerasjoner; bestemor, mor og datter, forteller Lulu Wang om en ung pikes konfliktfylte oppvekst mellom Maos doktriner og de intellektuelle. I hemmelighet fortalte de henne Kinas sanne historie, den Mao hadde utradert fra skolebøkene. Alt er forbudt, til og med vennskapet med venninnen Kim fra 3. kaste, den laveste av alle. For Mao er forklaringen enkel, de borgerlige må ikke forgifte arbeiderne med sine meninger. Lulu (Lian i boka) forstår bare kjærligheten hun føler til venninnen i kastesamfunnets vanvidd.

- Det ville vært forbrytersk av meg å tie med historien om min og mine jevnaldrendes oppvekst og livsvilkår under kulturrevolusjonen, sier Lulu. Hun har rett. Men hun skal ikke sammenliknes med Jung Chang.