BEIJING: Statuen av Konfutse er plassert foran Nasjonalmuseet øst på Den himmelske freds plass. (AP Photo/Andy Wong)
BEIJING: Statuen av Konfutse er plassert foran Nasjonalmuseet øst på Den himmelske freds plass. (AP Photo/Andy Wong)Vis mer

Maos trone vakler

Mao er ikke lenger alene om å overvåke kineserne på Den himmelske freds plass i Beijing. Han har fått konkurranse.

AV Inger Bentzrud

Maos portrett troner i nordenden av plassen, like ved inngangen til Den forbudte by. I øst, derimot, ruvende i bronse foran Nasjonalmuseet, står Konfutse. Det er ingen liten politisk begivenhet at opphavsmannen til konfusianismen - filosofien som nærmest er for en religion å regne - nå har fått en så framtredende plass i Kinas maktsentrum.

Symbolikken er stor. Konfutse (551-479 fKr.) ble detronisert som kineserne åndelige leder etter 1949 da kommunistene kom til makten og Mao Zedongs tanker feide konkurrerende ideologier til side. Konfutse var de kinesiske keiserne mann.

Det er jo naturlig at en mann som forfektet at «Fyrsten er som vinden, folket som gresset. Gresset som vinden blåser på, må bøye seg», ikke var helt stuerein innenfor konseptet Folkerepublikk. I hvert fall ikke i teorien. I praksis derimot.

At det nåværende regimet i Beijing av og til omtales som «de røde keiserne», har ikke nødvendigvis noe med rehabiliteringen av Konfutse å gjøre. Men det er ingen hemmelighet at konfusianismen som ideologi ligger nærmere dagens tankesett hos de kinesiske makthaverne enn kommunismen. Konfusianismens essens handler om å regulere individets plass i samfunnet. Det dreier seg om forholdet mellom hersker og undersått, mellom far og sønn, mellom eldre og yngre, mellom mann og kvinne osv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I alle forhold foreskriver Konfutse underdanighet, lydighet og respekt for øvrigheten. Slik kan han jo greit brukes til å hindre opprør. Dessuten kan han brukes som et bolverk mot kravet om demokrati, ifølge Kinas ledende ekspert på politisk konfutsianisme, Jiang Qing, som hevder at demokrati er «et vestlig og ikke-perfekt» styresett som bare baserer seg på majoritetens vilje og interesser.

I ukene som er gått etter at den nye, 9,5 meter høye Konfutse-statuen er reist på Den himmelske freds plass, har debatten fått machiavelliske overtoner hos enkelte kinesiske bloggere. Menneskerettighetsaktivisten Guo Baosheng skriver at politisk konfutsianisme «tilbyr svaret på forskjellige politiske problemer i Kina. Den kan brukes som statsreligion, til å moderere og forskjønne marxismen, til å opprettholde hierarkisk politikk og hvitvaske det autoritære styresettet.»

Forfatteren Zhu Jiangguo skriver i et Hong Kong-tidsskrift at avdukingen av statuen var nøye timet til president Hu Jintaos statsbesøk i USA ei uke seinere: «Hu vil forsikre USA at marxisme-leninisme ikke er noe å være redd for. Selv om Kinas kommunistparti offisielt bekjenner seg til marxismen-leninismen, er den bare en illusjon. I global sammenheng flagger Kina konfusianismen. Kina har åpnet 320 Konfutse-institutter i mer enn 90 land, men ikke en eneste Marx-Lenin-Mao-Deng-skole!»

Selv i Bergen finnes det en Konfutse-institutt, der tilbudet nok er mer fokusert på språkundervisning enn på lydighetstrening. Den gamle vismannen kan brukes til det meste, men kanskje ikke til å gjøre det fredeligere på Den himmelske freds plass?