Mappa mi

FOR EN STUND

siden fikk også jeg mappa mi. Det er etter hvert blitt mange beretninger om mapper av varierende innhold, og jeg var i tvil om min hadde særlig interesse for offentligheten.

Likevel er det et fellestrekk ved noen av disse mappehistoriene som gjør meg litt betenkt: Mange av mappene har tilhørt folk som på forskjellige tidspunkt hyllet ulike diktatorer og politiske massemordere. Sant å si ville det ha vært tjenesteforsømmelse om ikke Overvåkingspolitiet i noen grad hadde fulgt med i deres gjøren og laden. Så lenge NKP la seg flat for de fleste av Sovjetunionens overgrep, kunne ikke partiets ledere være forundret over at myndighetene lurte på hva partiets fremste tillitspersoner foretok seg. Og når AKP hyllet væpna revolusjon som prinsipp, ville det vært underlig om ikke det ble foretatt visse undersøkelser om dette også var ment å gjelde overgangen til sosialismen her hjemme.

Feilen var selvsagt at altfor mange ble overvåket, at overvåkingen gikk på personvernet løs og at den fortsatte lenge etter at det burde ha vært rimelig klart at de overvåkte ikke representerte noen fare. Det tjener den norske rettsstaten til ære at noen av de overgrepene som skjedde under den kalde krigen nå blir rettet opp.

MEN HVA MED

oss som ikke bar bilder av Stalin og Mao i 1. mai-toget? Fra Lund-kommisjonens rapport vet vi at aktiv virksomhet i organisasjoner som Sosialistisk Folkeparti og Folkereisning mot krig var tilstrekkelig for å bli registrert i Overvåkingspolitiets arkiver. Men i hvilken grad brød de seg med oss? Noen av dem som har søkt om innsyn, har nok fått undergravd sitt politiske selvbilde når de har mottatt et rekommandert brev fra Innsynsutvalget med beskjed om at mappa var tom. De kan evt. trøste seg med at mye er blitt makulert opp gjennom årene. De kan godt ha hatt en mappe en gang. Men jeg var også forberedt på det verste.

Så kom det likevel en bunke dokumenter. Den viste seg å inneholde både komiske elementer og noe som gjorde meg skikkelig sinna.

Et komisk element først: Våren 1966 var jeg formann i Det Norske Studentersamfund og arrangerte en «teach-in» om Vietnamkrigen, med bred internasjonal deltakelse. For å få tak i foredragsholdere var vi i kontakt med ambassader i øst og vest. Blant annet hadde vi et møte med USAs ambassadør for å klage over at Council of Foreign Relations forsøkte å sette munnkurv på Hans Morgenthau ved å gi ham reiseforbud det året han arbeidet for dem. Ambassadøren tok vennlig imot oss og presiserte at Rådet var en privat organisasjon. Men budskapet nådde nok fram, for Morgenthaus reiseforbud ble opphevet og han kom til møtet. Dette er ikke nedtegnet av mine overvåkere.

OMTRENT

samtidig hadde jeg et møte med en representant fra Sovjetunionens ambassade, for å prøve å få en talsmann for den andre supermakten. Denne ambassademannen viste seg, ikke overraskende, å være fra KGB. Han var åpenbart fotfulgt, for vår samtale på kafeen i Kunstnernes Hus ble fulgt med interesse fra nabobordet. Politiets representant kunne ikke høre hva vi sa, men observerte korrekt at vi snakket engelsk og at jeg drakk te. Etter møtet skal jeg ha gått rundt bygningen og inn på baksiden. Politiets etterforskning brakte seinere på det rene at det her var undervisningslokaler for Statens kunstakademi. På dette nokså tynne grunnlaget konkluderte politiet at jeg må ha vært elev ved denne læreinstitusjon, en opplysning som ville ha brakt mine gamle tegnelærere til fortvilelse på akademiets vegne. Mange år seinere er jeg fortsatt, i et annet hemmelig dokument, omtalt som forsker ved Institutt for fredsforskning, magister i sosiologi og tidligere elev ved Statens kunstakademi. Som en juristvenn av meg sa da han leste dette: Dette var ikke imponerende politiarbeid.

IKKE ALT I

mappa er like uskyldig. Fire år tidligere hadde jeg ledet Sosialistisk Studentlag. Vi utga en løpeseddel mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Siden dette var en økonomisk belastning for en liten organisasjon, henvendte vi oss til en del andre grupper på nei-siden med forespørsel om de ville kjøpe en del av opplaget. Et av svarene kom fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. De var sure fordi vi ikke hadde spurt dem på forhånd om hva som skulle stå på løpeseddelen og fordi den ga inntrykk av at folkestyret rådde i Norge. NKU visste jo at landet var styrt av storkapitalen. Likevel kjøpte de noen løpesedler for den gode saks skyld. Dette brakte meg, muligens for første gang, inn i Overvåkingspolitiets arkiv. NKUs telefon var åpenbart konstant avlyttet og posten deres ble åpnet. Slik gikk det til at jeg 40 år seinere fikk referat av min telefonsamtale og kopi av brevvekslingen om løpeseddelen. Dette ville bare ha opphisset meg så måtelig, om det ikke hadde vært fordi et seinere dokument i mappa omtaler meg som «tidligere medlem av NKU». Hvordan politiet kom til denne feilaktige konklusjonen, er det ikke lenger mulig å finne ut. Kanskje ble de forvirret av at jeg undertegnet mitt brev til NKU «med kameratslig hilsen». Det var nemlig god takt og tone i AUF, der jeg hadde trådt mine politiske barnesko og lest Einar Gerhardsens «Tillitsmannen». Uansett, denne politiske feilklassifiseringen går igjen i andre dokumenter 15 år senere.

DET GUFNE

med overvåking er selvsagt at man ikke har noen mulighet for å vite hva slags ubehagelige feilslutninger politiet måtte ha kommet til. Enda verre blir det når myndighetene utveksler etterretningsinformasjon, også personinformasjon, med andre lands myndigheter. På et av dokumentene mine er det en kort innførsel om at jeg har søkt visum til USA, en opplysning som må ha kommet fra ambassaden på Drammensveien. Det er ikke noe dokument som viser hvilken informasjon som måtte ha gått den andre veien, for eksempel om ambassaden har fått den feilaktige opplysningen at jeg var «tidligere kommunist». Men det framgår med all ønskelig tydelighet, særlig ved krysshenvisninger til opplysninger som ikke er representert ved originalkilden, at mappa mi bare inneholder deler av det som opprinnelig var registrert.

Høsten 1966 dro jeg til USA for å studere. Jeg hadde søkt om Fulbright-stipend, noe jeg ikke fikk. Jeg vet ikke om det hadde noe å gjøre med de feilaktige opplysningene i mappa mi. Men da jeg var på intervju i forbindelse med søknaden, ble jeg iallfall utsatt for et avhør som gikk mer på mine politiske oppfatninger enn mine akademiske kvalifikasjoner.

INNSYNSUTVALGET

kunne selvsagt heller ikke være sikre på hva slags skade jeg måtte ha lidd. De ga meg likevel 50000 kroner, noe som muligens skal krediteres min lange erfaring med å skrive søknader om økonomisk støtte til forskningsprosjekter. Jeg fant det derfor mest passende å donere erstatningsbeløpet til forskning, bl.a. til et studentstipend ved NTNU.

Og om jeg ikke ble rik av dette, fikk jeg iallfall gleden av å ha fått større erstatning enn AKPs tidligere leder, Pål Steigan!