Marah

Grei poprock fra gjennomsnittsamerikanere.

Da Steve Earle fikk sansen for denne kvartetten på South By Southwest-konferansen i 98, hadde gruppa et «alternativ country»-stempel over hele seg. Og deres to første album ble sammenliknet med den nevnte countryhelten, Counting Crows, Wilco og Springsteen. Den gangen var banjo og munnspill en viktig del av soundet. Nå er disse lagt vekk, og albumet «Float Away...» har tatt et langt skritt i en annen retning. Hvilken retning er imidlertid vanskelig å si. Platecoveret er utstyrt med flere bilder av en stor klissete rosa tyggegummi, og dette er kanskje ment som et hint? Låten «People Of The Underground» minner uansett sterkt om Aerosmiths «Pink». På låten «Float Away» har Philadelphia-rockerne fått med seg Bruce Springsteen på sologitar og kor, men dette bidraget klarer de å produsere vekk til det ugjenkjennelige. De låtskrivende brødrene Serge og David Bielanko sitter uten tvil på et visst talent; både den nevnte tittellåta og balladen «Crying On An Airplane» fungerer bra. Men til sjuende og sist ender albumet opp som småkjedelig, gammeldags og svært amerikansk poprock.