SELVBIOGRAFI: Tvillingene Marcus og Martinus Gunnarsen er Norges mest kjente 14-åringer, og som seg hør og bør ute med selvbiografi. Her er de hjemme på Trofors for et år siden. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
SELVBIOGRAFI: Tvillingene Marcus og Martinus Gunnarsen er Norges mest kjente 14-åringer, og som seg hør og bør ute med selvbiografi. Her er de hjemme på Trofors for et år siden. Foto: SIV JOHANNE SEGLEMVis mer

Marcus & Martinus-boka er merchandise, ikke litteratur

Men den gir et underholdende og usensurert innblikk i norsk popbransje anno 2016.

Hvem som helst kan skrive blogg. Nå er det boka som gjelder for de virkelige ungdomsstjernene, de som ikke en gang trenger etternavn. Forrige uke ble 40.000 eksemplarer av selvbiografien til bloggeren Sophie Elise (21) måkt ut i butikkhyllene. Nå kommer historien om livet til Marcus og Martinus (14).

Først en forbrukeropplysning. Denne boken bør ansees som merchandise, ikke litteratur. Utgivelsen er først og fremst verdifull for fans som ikke kan få nok av bilder og trivia om idolene sine. Og de vil ikke bli skuffet.

Hele barndommen vrenges ut og festes til boksider. Vi får høre alt om den første ultralyden, sykkelturen og deres koselige gullkorn fra barnemunn. Det pepres med funfacts («vi hater løk»), fylles av skoledagbokaktige sider («favorittfag: gym») og det hele illustreres med et vell av private bilder. Familiens smarttelefoner og album er åpenbart blitt endevendt og filleristet for innhold. Vi ser guttene i bleier, på ferietur, mens de spiser, babysvømmer og to hele sider er viet til hvordan de ser ut når de sover. Det inkluderer intime snaps av blitz-opplyste sovende babyfjes med smokk. Alt dette i samme uke som bladet Foreldre & barn har en egen guide til hvordan man best tar anonyme bilder av egne barn. Men en slik total eksponering er vel kanskje greit når barna selv er tenåringer og vet hva de gjør. Vi får iallfall håpe det.

Fjortisspråk

Bildene er kjærkomne hvileskjær i en tidvis anstrengende, men ikke uinteressant tekst. Det er gutta selv som fører ordet, og historien om deres liv er fortalt til Julia-redaktør Kirsti Kristoffersen. Hun virker til å ha transkribert rimelig direkte, noe som gir en fjortenårings tone over hele boka, på godt og vondt. Godt, fordi det gir nærhet og når guttene forteller om sorg og mer kompliserte følelser blir det både konkret og målgruppevennlig.

En mer uheldig konsekvens er at fjortisspråket begrenser skildringene til at noe er «utrolig kult» eller «helt vilt».

Det blir også i overkant muntlig. Noen ganger måtte jeg legge om til Thorbjørn Egner-stemme for å komme meg gjennom, som i passasjer som «Men pappa, Kjell-Erik, hadde ingen barn fra før. Vi var hans aller første! Så han syntes jo det var veldig spesielt at det skulle bli to på en gang. Først trodde de så klart at de bare skulle ha en baby. Men da de skulle på ultralyd på sykehuset fant de ut at det var to!»

Usensurert om bransjen

Boka er ikke helt uten verdi for utenforstående. Det gis et underholdende og usensurert innblikk i norsk popbransje anno 2016. Et plateselskap forklares som noe «som hjelper deg med å få musikken ut på Youtube og Spotify, og reklamerer for den». HMS-hensyn er ikke mer prioritert enn at en barnestjerne faller ned i et meterdypt hull under konsert. Musikkbransjen bekreftes som en verden av handlekraftige menn som får ting unna, der hurtighet er viktigere enn kvalitet. Musikkvideoer gjøres på sparket, og boka støtter også opp under mistanken om at Katastrofe-verset på «Elektrisk» ble sausa sammen i siste sekund.

Og det funker. Innsatsen til manageren Jon og deres aldri hvilende stage dad Kjell-Erik gjør susen. I 2015 slår Marcus & Martinus gjennom både i Norge og Sverige. Når suksessen og nåtiden nærmer seg forsvinner detaljrikdommen i historien. Leseren kastes ut av backstage og blir plassert i Golden Circle. Det er synd, for det lille som siver inn av refleksjoner og ambivalens rundt stjernestatus er både interessant og tankevekkende.

Suksess i tall

«Tenk viss vi bommer på en tone så ligger det på Youtube resten av livet liksom!?» er for eksempel det ferske popstjerner tenker før de går på scenen i 2015. Deres høyt elskede fans gjør at de bare kan være ute på dagtid når det er skoletid og de kan jo selvsagt ikke gå på Karl Johan (men de har heller aldri prøvd!). Heldigvis har de hjembygda som fristed. Men nå har også lærerne begynt å ta bilder, og i sommer var det fem familier på døra hver dag. «Det er jo ikke helt det vi ønsker når vi har fri (…) vi sier som regel ikke nei».

Man trenger ikke ha lest mye om Amy Winehouse, Justin Bieber og Britney Spears for å håpe at fans og foreldre tar denne ytterst høflige anmodningen om å backe off til etterretning.

Når radioen spiller låtene nesten kontinuerlig er det jo ikke lenger det som er målet. Ambisjonene flyttes og suksessen måles åpenbart i tall. Da de rangerer sine beste øyeblikk kommer VG-showet på Rådhusplassen 2015 to plasser foran samme show i år. Det var jo 30.000 flere der i fjor! Selv når suksessen er udiskutabel klarer de ikke helt å la ligge at Spellemannsprisen uteble. Den gikk til en som hadde 12.000 streaminger, de hadde jo flere millioner! Det var kult at Spektrum-konsertene ble utsolgt så fort, men hva om det hadde vært 500 færre seter. Da hadde det gått enda kjappere!

Synliggjørende refleksjoner

Dette er dypt menneskelig, men også ganske urovekkende refleksjoner og synliggjør, om enn sikkert ubevisst, noe av faren ved å bli store stjerner når man er midt i skapelsen av seg selv. Hva skjer når tallene ikke øker, og hva skal man da måle seg på?

Dette er en god kvalitet med boka, men det er ikke akkurat dette som dominerer de over 200 sidene. Det gjør i stedet private bilder, vitser, «unike facts» og glossy pressebilder med utvalgte sitat på. Akkurat dette siste grepet hadde tjent på et litt mer selektivt utvalg av sitater. Det er litt vanskelig å vite hva man skal føle når man ser sitatet «I BEGYNNELSEN SKJØNTE VI IKKE HVORFOR VI SKULLE HA FORSKJELLIGE KLÆR, HVORFOR DET LIKSOM? MENS NÅ BLIR VI SURE PÅ HVERANDRE VI SI HAR NOE LIKT – Marcus», mens vi ser guttene knytte neve mot himmelen.

Fansen får det de vil ha, og guttene kommer gjennom som to sympatiske og hardtarbeidende karer med store ambisjoner. Man ønsker dem vel, kanskje er de ikke på toppen av – men i starten av sin karrriere. Hvem vet. Det er nok ikke helt dumt at denne boken gis ut akkurat nå, sånn for sikkerhets skyld. Det er langt igjen til Madison Square Garden.