Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Marcuses siste ferd

Mens Bernt Hagtvet, Pål Steigan og andre holder på med oppgj ør et etter den hjemlige ml-bevegelsen, er 1968-opprørets ideologiske far stedt til sin siste hvile på en gravlund i Berlin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): Som nybakt student glemmer jeg ikke stemningen da filosofen Herbert Marcuse sto på talerstolen i Det Norske Studentersamfund 14. september 1969. Mens Daniel Cohn-Bendit og DDR-flyktningen Rudi Dutschke var de revolusjonære organisatorene på gatene i Berlin og Paris, var hvithårede Marcuse ideologen. Sammen med Jürgen Habermas grunnla han den såkalte Frankfurterskolen. Marcuses kapitalismekritikk i boka «Det endimensjonale menneske» ble en bibel for en hel generasjon, i hvert fall ved universitetene på kontinentet.

FOR NOEN DAGER SIDEN

ble ringen på en måte sluttet for meg. Bare noen kvartaler unna der jeg bor, på Dorotheenstädtischen Friedhof, ble Marcuse begravd i byen der han i 1898 ble født som sønn av en jødisk tekstilfabrikant, men som han ble tvunget til å forlate i 1934. Filosofen kom hjem som aske i en pappeske, som sønnen Peter (75) bar gjennom tollen. I over 23 år hadde asken stått hos et begravelsesbyrå i New Haven, Connecticut i USA.

Nå hviler Marcuse sammen med filosofen Friedrich Hegel, forfatteren Bertolt Brecht, teaterlegenden Heiner Müller og andre av de store intellektuelle som Berlin har fostret.

- Han er hjemme igjen blant Tysklands opposisjonelle, sa Peter Marcuse under begravelsen. Angela Davies, den svarte amerikanske kommunisten som i sin tid ble feiret som et ideal i DDR, var blant det trettitall som hadde funnet veien til gravlunden.

FAMILIEN MARCUSE

teller professorer, arkitekter, forfattere og filmfolk. Mange med suksess i USA. Men urna med familieoverhodet hadde de nærmest glemt. «Et interessant spørsmål,» svarte sønnesønnen Harold Marcuse da han for halvannet år siden fikk en e-post med spørsmål om hvor hans berømte bestefar var gravlagt.

Han hadde ikke peiling på hvor det hadde blitt av bestefarens jordiske levninger etter at han døde av hjertesvikt i Bayern 29. juli 1979.

Med begrunnelsen om at «for mange jøder allerede var blitt forbrent i Tyskland», fikk enken Ricky fraktet liket over grensa til Østerrike, der han ble kremert og sendt som luftpost til USA.

Ricky er også død. Dermed bestemte familien seg for å ta urna til fødebyen, som Herbert Marcuse aldri holdt opp å elske. - For dens humor, som han sa. Berlin ventet ham med ei æresgrav.

PETER MARCUSE ADVARER

mot at faren blir betraktet som et monument over ei svunnen tid. - Hans skrifter er mer aktuelle enn noen gang, mener sønnen.

- Kanskje hadde minnet om Marcuse vært mer levende blant tyskere om han hadde tatt imot tilbudet om et æresprofessorat ved Berlins frie universitet i 1964 og ikke returnert til USA, skriver avisa Der Tagesspiegel.

La meg for egen del tilføye: Kanskje hadde norsk venstreside utviklet seg annerledes om ikke så mange av oss for drøye tre tiår siden hadde byttet ut Herbert Marcuse med Pål Steigan?