TV-anmeldelse: «The Dark Crystal: Age of Resistance»

Mareritt-garanti!

Hvem er dette egentlig laget for?

Vakkert og seigt: «The Dark Crystal» er storslagent, skummelt, og i overkant kronglete, mener Dagbladets anmelder. Video: Netflix Vis mer

Det er vanskelig ikke å heie på et prosjekt som «The Dark Crystal: Age of Resistance».

«The Dark Crystal: Age of Resistance»

4 1 6

Fantasyserie

Alle episodene tilgjengeligefra 30. august.
Beskrivelse:

Serieoppfølger til fantasykultdukkefilm

Kanal:

Netflix

«'Nesten tusen triner har passert siden skeksierene erklærte seg selv Thras herrer'. Ok. Hvis du sier det.»
Se alle anmeldelser

Netflix-serien er oppfølgeren til dukkeanimasjonsfilmen «The Dark Crystal» fra 1982, en bekmørk fantasyfortelling laget av visjonære, avdøde Jim Henson, mannen bak «The Muppet Show» og «Fragglene». Filmen har fått kultstatus, og en oppfølger var i mange år under utvikling, uten at noe skjedde, før Netflix kom på banen og gjorde prosjektet til en serie. Skaperne har vært rørende tro mot originalfilmen, ikke minst i produksjonsmetoden. Etter hva jeg forstår er alt vi ser på skjermen nemlig god, gammeldags, analog dukkeanimasjon, og dataanimasjon er kun brukt til å fjerne dukkeoperatørene. Resultatet er slående i sin særegne og anakronistiske visuelle stil: et storslagent fantasyunivers i glitrende farger og hakeslippende fantasi- og detaljrikdom, utenomjordisk og taktilt på en måte dataanimasjon sjelden klarer å være. De lager dem virkelig ikke som dette lenger.

Ugjennomtrengelig

Det er bare synd at serieskaperne har vært like lojale til filmens historiefortelling også, som er såpass klossete og ugjennomtrengelig at jeg skal innrømme at jeg ikke orket stort mer enn ti minutter før jeg skrudde av (for mer tålmodige sjeler enn meg: den ligger også på Netflix). I serien, som foregår før filmen, presenteres nemlig den vakre kloden Thra og alle dens innbyggere for oss via en nærmest parodisk kronglete fantasymytologi og bakhistorie, som ofte kommer i veien for selve plottet.

En eviglang informasjonsdumping av en åpningsmonolog, med tungegymnastikkøvelser av typen «syv gelfling-klaner kaller Thra sitt hjem, fra den stolte Vapraklanen i fjellbyen Ha’rar, de mest kultiverte gelflingene, som styrer De sju klanene, til voldsomme Steinskogklanen, som bor i Den uendelige skogen, kjent for deres tapperhet i strid,» for ikke å glemme at «nesten tusen triner har passert siden skeksierene erklærte seg selv Thras herrer». Ok. Hvis du sier det.

Konvensjonelt

Intrigen er heldigvis lettere å holde styr på, det er vrient å glemme at de fromme, alveaktige gelflingene = snille, og de groteske skeksierene = slemme. Akkurat hva egenskapene til Sannhetens krystall er for noe, er heller ikke så viktig, poenget er at skeksierene har korrumpert den for et ondt, skjult formål, og våre gelfling-helter må få sannheten for en dag før det er for sent. Et ganske konvensjonelt fantasy-plott spiller seg ut, som hadde vært litt lettere å engasjere seg i om rollefigurene ikke hadde vært såpass flate som de er. Et kjendislag av stemmer, fra Taron Egerton («Rocket Man») til Eddie Izzard, Helena Bonham Carter og Mark Hamill, prøver det de kan å gi liv til dukkene, men så lenge det er opp til gelflingene å gjøre de største emosjonelle løftene, hjelper det lite. Dukkedesignen deres, med store tomme øyne, og mimikkløse fjes, sliter med å formidle noe mer enn helt basale følelser. Et så forseggjort univers, åpenbart realisert med enorme mengder kjærlighet, hadde fortjent bedre enn dette.

Da er det langt morsommere å følge med på de onde skeksierene, som mest av alt ligner syreskadde gribber. Disse teokratiske overherrene kakler med raspete stemmer og driver rovdrift på gelflingene mens de hevder å sitte på hemmelige sannheter. Det er ikke direkte subtilt, men ganske effektivt, og ikke minst noe av det skumleste og mørkeste jeg har sett i en serie man skulle tro i hovedsak er myntet på barn. Selv om de kanskje ikke er like urovekkende som gelflingenes lobotomerte blikk. Det er i det hele tatt litt vrient i blant å skjønne hvem dette er laget for. Hvis du synes ungene dine har for få mareritt, er det bare å sette på denne serien.

(Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.)