Anmeldelse: «Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger, dramatisert på Trøndelag Teater

Marerittet i kjelleren

Tenk deg å flytte inn i et tidligere torturkammer. Tenk deg å være norsk jøde og flytte inn i bande-hovedkvarteret til Henry Rinnan.

ET BRA REGIGREP: En ung Henry Rinnan (Kenneth Homstad) på kjøretur med sin onkel (Duc Mai The). Foto: Marco Villabrille

ET BRA REGIGREP: En ung Henry Rinnan (Kenneth Homstad) på kjøretur med sin onkel (Duc Mai The). Foto: Marco Villabrille

Vis mer
Publisert

Slik var utgangspunktet for Simons Strangers kritikerroste roman fra 2018: Kort etter krigen kjøpte familien Komissar villaen få ville kjøpe:

Leksikon om lys og mørke

Hvor: Trøndelag Teater, hovedscenenor
Regi: Maren E. Bjørseth
Av: Av Simon Stranger, dramatisert av Anne Birgitte Holtan
Med: Mira Dyrnes Askelund, Maria Omarsdottir Austgulen, Hildegunn Eggen, Ida Göransson, Kenneth Homstad, Duc Mai-The, Mats Moe, Hans Petter Nilsen

«Svært sterk på sitt beste, men ujevn»
Se alle anmeldelser

Villaen der Rinnan og hans bande hadde drevet sin virksomhet, med kjelleren der de torturerte sine ofre.

Det finnes knapt et sterkt bilde på etterspillet etter all krigs- og utryddelseshistorie: Når marerittet er over må dem som til slutt vant ta over stridssonen og gjøre den til sin egen. Å overleve var å seire. Men slike seire kommer aldri uten en pris.

Hjem til Trondheim

Villaen lå i Trondheim og nå har Trøndelag Teater tatt historien hjem. På hovedscenen setter de opp en dramatisering av Strangers roman. Forestillingen åpner med ensemblet på åtte samlet rundt et flygel. De resiterer åpningssetningen av boken, så synger de en bulgarsk folketone.

Mens tekstfremføringen blir underlig flat, slår sangen inn med emosjonell styrke.

Og slik fortsetter forestillingen: det er som halvparten av scenene treffer intenst og sterkt, mens den andre halvparten ikke fullt ut leverer – regien gir noe dybde og styrke, annet blir påfunn.

Årsaken ligger i regigrepet, mer enn spillet: Regien er bevisst stilisert og ekspressivt. Men stilisering er ikke en kvalitet i seg selv. Skal den lykkes, må den løfte fram fortellingens kjerne. Og her lykkes regien best når den ikke prøver så hardt. Da sitter bildene til gjengjeld sterkt.

Traumatisk knutepunkt

Vi blir fortalt en dobbel fortelling: Den ene er Rinnans oppvekst og utvikling, fra mobbet og stakkarslig guttunge til sadistisk psykopat i nazistenes tjeneste. Den andre fortellingen til den jøden Hirch Kommisar og hans familie:

De som ble drept, de som flyktet, og de som flyttet inn i Rinnan-villaen etter krigen.

Fortellingene flettes sammen uten stram kronologi, scenen der Hirch skytes gjentas, som det traumatiske knutepunktet den er. Til tider ser vi parallelle handlinger på scenen, andre ganger overtar den ene eller andre historien. Denne delen er dyktig løst, men jeg griper meg i å tenke om dramatiseringen skulle valgt mer selektivt i romanens materiale: Tatt med færre scener, med større mulighet til å gå dypere i hver av dem.

Få svar

I teaterversjonen får vi historiene fra Rinnans liv, men lite svar på hva som gjorde akkurat ham til det monsteret han ble – av og til skaper scener med stilisert kroppsspråk en komisk effekt som ikke gagner fortellingens kraft og fremdrift. Andre ganger fungerer regigrepene strålende:

Stiliseringen av Rinnans opplæring i tortur og forhørsteknikker er et mørkt høydepunkt.

De unge Kommisar-brødrenes langsomme flukt gjennom scenerommet er også effektiv. Scenografien, med to scener, der en kjeller avdekkes etter pause er sterk, og musikk og lys imponerer.

Arrene risset inn

Oppsetningen fungerer likevel best etter pause, når familielivet i villaen får scenisk bryne seg mot fortiden. Den inngiftede morens sammenbrudd i huset der marerittet fortatt bokstavelig talt sitter fast i kjellerveggene treffer, familiens hjelpeløshet likeså.

Det sies i stykket at etter jødisk tradisjon dør vi alle to ganger, en gang når hjertet slutter å slå, en gang når den døde for siste gang blir husket, eller navnet hans sagt.

Det er vakkert, men det er også sant om skikkelser som Rinnan:

Hans navn, hans historie kan ikke bli glemt i dette huset, slik det heller ikke bør bli glemt i vår historie. Arrene risser navnet hans inn denne familiens historie. Slikt gjør skade.

Snublesteinen

Da er sterkt, og vellykket, at fortellingen toner ut med Hirch Kommisars historie. Her hører vi skuddene, der han og teatersjef Gleditch blir skutt i 1942, men på scenen blir Kommisar stående.

Og han står i minnet fremdeles.

Slik, og nettopp slik, lykkes denne forestillingen. Snublesteinen finner du utenfor Klostergata 35 i Trondheim.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer