Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Corona-fattigdommen som truer oss alle:

Marerittet som ikke forsvinner

Det er mer enn virus som er smittsomt.

MØRK FRAMTID: En soldat fra flyvåpenet i Sri Lanka prøver å desinfisere hovedjernbanestasjonen i hovedstaden Colombo. Situasjonen forverres nå over hele verden. Foto: REUTERS/Dinuka Liyanawatte/NTB Scanpix
MØRK FRAMTID: En soldat fra flyvåpenet i Sri Lanka prøver å desinfisere hovedjernbanestasjonen i hovedstaden Colombo. Situasjonen forverres nå over hele verden. Foto: REUTERS/Dinuka Liyanawatte/NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Da jeg var liten så var det dette jeg var mest redd for. Å våkne opp i senga, mens sola skinner gjennom ruta, og ikke høre en eneste lyd.

Stå opp, gå bort til mamma og pappas seng, uten å finne noe der, gå bort til døra, trekke ned dørklinka, og så gå ut i gangen, og fortsatt ikke høre skrangling av kasseroller, kaffemaskinen eller radioen på kjøkkenet, og så gå opp trappene i rekkehuset, og inn på kjøkkenet, og ikke se mormor med det rødhvite forkle stå og lage frokost.

Bare et tomt rom.

NED TIL GANGEN, ta på meg den blå heldressen, lua, vottene og sherkosene. Gå ut av trappa og ned på gata. Og ikke se noen der heller.

Ikke mamma, pappa, storebror, mormor eller bestemor. Bare helt tomme gater.

Så pleide jeg å våkne.

Jeg vet godt hvor marerittet kom fra. Mormor pleide å lese for meg den danske barneboka «Palle alene i verden», hvor Palle endelig våkner i verden uten mennesker. Dermed kan han gjøre hva han vil. Reise alene med trikken. Hente penger ut fra banken. Spise så mye godteri han orker. Slippe å børste tennene. Slippe å gjøre lekser.

Til slutt blir han kvalm av alt godteriet og gråter fordi han er så ensom. Det er ment som en morsom historie. Men for meg var det først fremst et mareritt.

Men for et par dager siden så skjedde det igjen.

JEG VÅKNET OPP. Det var sol gjennom ruten. Men gjennom vinduet kunne jeg ikke se noen. Bussene og trikkene var helt tomme. Lekeplassen var tom. Parken var tom. Butikkene var stengte.

Samme morgen var det en milliard mennesker som våknet opp i det samme marerittet. De kjemper desperat for sin jobb, butikk, familie og deres eget liv.

Det gjør de ved å holde seg alene. Ved å vise avstand til alle de er glad i.

I dag er vi alle Palle alene i verden.

VI KLER OSS med snille og gode ord for tiden. Dugnad, fellesskap og varme. Men hele tiden så kan man antyde fernissen av råskap og brutalitet som ligger under.

Noen av oss skal miste alt de har. Noen av oss skal ikke få hjelp. Noen av oss skal dø.

Kriser viser fram underliggende strukturer og setter alt på spissen.

Solidariteten blir sterkere. Ulikheten blir tydeligere. Hva som er viktig blir klarere.

I Russland hamstrer de superrike pustemaskiner og lager egne private klinikker. I Oslo donerer en lokal butikkeier på Grønland bort 10 000 engangshansker til legevakten.

HVA HAR VI igjen når vi har mistet alt? Når vi ikke lenger har jobb, hus eller kroppen vi ønsket oss.

Når ikke lenger våre politiske strider betyr noe. Når ingen lenger bryr seg om ulv, bompenger og vinteråpene sykkelveier?

«Epidemien stiller oss de samme spørsmålene som møter soldaten i skyttergraven: Hvem er jeg, hva er mine verdier, og hvor langt er jeg villig å gå», sier den verdenskjente medisinhistorikeren Charles E. Rosenberg (85) til Weekendavisen.

«Historien er jo ennå ikke ferdig. Vi står midt i den. Men enhver epidemi er som et rullende pergament, hvor tidens tale skrives og omskrives. Alt i et stadig forsøk på å besvare et spørsmål: Døde de døde forgjeves?».

MEN DET ER ikke bare virus som er smittsomt. Også fattigdom, vold og brutalitet smitter.

Bak fallende grafer, fallende oljekurser og konkurs skjuler det seg personlig tragedier: Mennesker som mister alt de eier, bedrifter som forsvinner og mennesker som ikke lengre ser noen grunn til å leve.

Mest sannsynligvis kommer den økonomiske nedturen på lengre sikt kreve flere liv enn corona-viruset.

En forskningsrapport fra 2016 fra Imperial College i London, regnet ut at 500 000 flere kan ha dødd av kreft på grunn av finanskrisen i 2008 til 2010, siden folk ikke hadde råd til den samme behandlingen.

I en annen studie fra 2014 fant forskere ved Universitetet i Oxford ut at de kunne knytte over 10 000 selvmord i USA, Canada og Europa til den samme finanskrisen.

VANSKELIG: Norske Marte Mellbye forteller om den uvirkelige situasjonen hun og familien befinner seg i. Video: Marte Mellbye / Bilder: Scanpix Vis mer

DET FINNES mange typer vold. At mennesker blir slått ned på gata. Men også at folk dør av sult. Mister jobben. Blir fratatt verdighet. Eller at de dreper seg selv.

Det er ikke første gang jeg er vitne til en total økonomisk kollaps. Men det er første gang jeg selv har noe å tape.

Jeg bodde i Minsk da Russland ble rammet av finanskrisen 17. august 1998.

Hviterussland mistet store deler av sine eksportinntekter, og samfunnet hadde ikke lengre råd til å ta vare på de syke og eldre. Det var ikke ost og melk i butikkene, og vanlige folk måtte hamstre.

Romkameraten min fylte skuffer og skap med poteter og sylta grønnsaker.

Det var asiakrisen året før som hadde stukket hull på den russiske økonomien, etter at den økonomiske kollapsen fikk etterspørselen etter Russlands to store eksportvarer, olje og metaller, til å kollapse.

«Den russiske finanskrisen blir kalt for "russisk influensa", men på gatene i Minsk ser den mer ut som en pest», skrev jeg i en e-post til en venn i 1998.

«DEN FÅR GAMLE, og syke mennesker til å trekke ut på gatene, og be desperat om mat. De får fortsatt utbetalt penger, men på grunn av inflasjonen, hvor den hviterussiske rubelen stadig blir mindre og mindre verdt, er pensjon nærmest verdiløs».

Rett etterpå så jeg for første gang et menneske bli drept.

En gammel kvinne som hadde stjålet ett egg ble slått i hjel på markedet rett foran øynene på forbipasserende.

«Bak de hvite kioskene så jeg en gruppe mennesker som hadde samlet seg i en sirkel. Jeg gikk bort, og hører et knekk da hodet traff betongen. Det tilhører en eldre kvinne. Ved siden av lå en pakke med egg, som hun mest sannsynligvis hadde stjålet. Det var derfor han slo», skrev jeg senere til en venn.

Ingen ville ta ansvar for menneskene som ble liggende på gaten, sammen med løshunder og søppel. De hadde nok med sine egne bekymringer. Og politimennene i gråmilitære uniformer så stoisk en annen vei.

Også deres lønninger krympet, også de visste at matvarene ville bli dyrere neste måned, og den gamle kvinnen som lå i søla kom ikke til å putte mat i deres munner. Mennene som slo betalte bedre.

Og heller ikke jeg turte å gjøre noe.

Dagen etter fortalte en av mennene som drev en av kioskene meg at hun hadde dødd av skadene.

MADRID: Det jobbes nå for å sette opp et alternativt sykehus med plass til over 5000 pasienter. Video: AP / Bilder: Scanpix Vis mer

I VESTEN BLE Putin latterliggjort da han kalte oppløsningen av Sovjetunionen for den største «geopolitiske katastrofen» i det forrige århundre.

Men på noen måter har han rett. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og radikale markedsreformer ødela millioner av arbeidsplasser samtidig som de samfunnsbærende institusjonene og velferdssamfunnet brøt sammen, ga det ett av historiens største fall i velferds- og levekår i historien, ifølge en rapport fra UNDP.

I tillegg eliminerte en skyhøy inflasjon folks sparepenger. Russisklæreren hadde spart opp nok penger til å kjøpe en leilighet og en bil. Rett etterpå var det knapt nok til å kjøpe et brød.

FOR FLERE jeg kjente så satt det fortsatt i kroppen da jeg vokste opp. Selv om det hadde gått nesten 60 år siden Den store depresjonen da jeg ble kjent med Bestemor, så hamstret hun fortsatt mat. Og mormor ventet hele tiden på neste krise. Og ingen ting gjorde mer inntrykk på bestemor enn tynne barn.

Hvor er vi på vei? Det vet ingen. I en artikkel i Foreign Policy har tolv ledende «globale tenkere» forsøkt å spå hvordan verden vil se ut etter Corona-viruset.

«Som Berlin-murens fall», «En verden mindre åpen, framgangsrik og fri», «En slutt på globaliseringen slik vi kjenner den», «En mer kinasentrisk globalisering» og «Demokratier vil komme ut av sine skall», er bare noen av spådommene.

MORMOR LÆRTE MEG et triks mot mareritt.

Hvis jeg befant meg om bord en sjørøverskute, løpende fra et monster, eller fallende ned fra et fly, så skulle jeg bare si: «Dette er en bare en drøm».

Siden jeg hadde lært at det siste jeg tenkte før jeg sovnet var det jeg drømte om, så pleide jeg å repetere halvveis i søvne:

«Dette er en drøm», «Dette er en drøm», «Dette er en drøm».

Til slutt klarte jeg det.

Og dagen etter skrev jeg ned drømmen i dagboken min. Da var jeg ti år.

Jeg husker det som en slitt saloon. Jeg går inn med cowboy-boots og bre hatt. Bak bardisken står mormor og vasker et ølglass.

Jeg setter meg på barkrakk og får et melkeglass mellom hendene.

Mormor sier «Det er fælt med disse tidene. Avlingene er ødelagt. Og nå kommer mennesker og dyr til å sulte».

Jeg lener meg over bardisken og sier til henne: «Men det er ikke så farlig. Det er jo bare en drøm».

Tror ikke dette trikset vil fungere nå.

Hele Norges coronakart