Maria den gåtefulle

Bør leses av alle som lar seg forføre av «Da Vinci-koden».

  • Les ukas anmeldelser!

    BOK: Myten om store konspirasjoner er kraftfulle saker. Vi mennesker synes å elske teorier om sammensvergelser og skjulte agendaer. Vi finner dem overalt, ikke minst i en moderne verden fylt av kriger, snikmord, terrorisme og tvilsomme pengetransaksjoner.

    Vår tid har også en grenseløs mulighet til å spekulere i eller utbrodere teorier om hva som egentlig ligger bak sensasjonelle hendelser. Medieeksplosjonen - og ikke minst Internett - gjør det mulig å nå fram til den minste avkrok med mer eller mindre diffuse avsløringer.


    Sterk story


    Dan Browns thriller «Da Vinci-koden» er full av konspirasjon og paranoia. Den ville blitt mottatt som en hvilken som helst roman av Robert Ludlum eller Ian Fleming, dersom ikke Brown hadde begått den genistrek å skrive et lite forord til boka. Der hevder han at alt av faktisk bakgrunn for den dramatiske fortellingen er korrekt. Det betyr i klartekst blant annet følgende:

    Jesus var gift eller samboende med Maria Magdalena og fikk en datter med henne. Etter at Jesus ble korsfestet, flyktet mor og barn til Provence. Der dannet Jesu etterkommere blod med den franske merovinger-kongeslekten. Denne hemmeligheten ble fra år 1099 bevoktet og bevart av den såkalte Sion-ordenen, som igjen ble bekjempet av den mektige, katolske gruppa Opus dei. Blant medlemmene i Sion-ordenen var kjentfolk fra Isaac Newton til Jean Cocteau, og ikke minst Leonardo da Vinci. Romantittelen «Da Vinci-koden» henspiller på det angivelige faktum at Leonardo i flere bilder, særlig i «Nattverden», har etterlatt spor av «sannheten» om Jesus og Maria.


    Ramler sammen


    Alt dette er allerede kjent for et stort publikum. Og bokas største verdi er trolig at den retter lyset mot kristensamfunnets kvinnefiendtlighet og seksualitetsfrykt. Men mange kan ha kommet i skade for å tro at det de har lest, er selve sannheten. Det kan de være ganske trygge på at det ikke er. En flom av bøker i «Da Vinci»-kodens kjølvann går Browns kilder på klingen og dissekerer effektivt den ene etter den andre av Browns teorier. «Sannheten om Da Vinci-koden» er ei slik bok. Enkelte av Browns påstander står igjen som halvt nedrevne søyler i et gammelt tempel, men det meste ligger i grus etter denne boka.

    For eksempel eksisterer organisasjonen Opus dei, og noen av de fortellingene Brown bygger på, har unektelig grobunn i virkeligheten. Men han nøyer seg ikke med å gjengi dem. Med sine spekulative fortolkninger tar han dem til inntekt for en mer enn tvilsom utgave av Europas historie. Forfatterne av «Sannheten om Da Vinci-koden» påviser hvordan Browns roman er en saus av fakta og nonsens. De går også til felts mot boka «Hellig blod, hellig gral» (1982), en angivelig vitenskapelig bestselger som er Browns hovedkilde i den intrigen han spinner i «Da Vinci-koden».


    Forfalskning


    Totalt drepende er forfatternes avdekking av sannheten bak Sion-ordenen. Den ble ifølge dem stiftet av en fantasifull fanatiker, svindler og jødehater ved navn Pierre Plantard (1920- 2000) i 1956. En av hans samarbeidspartnere har innrømmet å ha produsert de såkalte «Les Dossiers Secretes», som ligger i Nasjonalbiblioteket i Paris - dokumentene som knytter Da Vinci, Newton og tusenvis av andre til Sion-ordenen. Dermed ramler selvsagt hele fiksjonsbyggverket til Dan Brown sammen - uten at dette nødvendigvis frarøver den ikke spesielt velskrevne boka hans en viss underholdningsverdi.

    Men det gjelder altså å forholde seg skeptisk. I TV-intervjuer besvarer Dan Brown vanskelige spørsmål med at «det må være slik», «det fins ingen annen logisk forklaring» eller «det stemmer med historien». Denne boka om romanen er vel så spennende som Browns bok - og mer troverdig. Spørsmålet er hvorfor en roman av denne typen vekker mer oppstandelse enn faktaverk rundt samme tema?


    Litterær lykkepille


    Forfatterne av «Sannheten om Da Vinci-koden» mener at Browns bok innfrir et visst behov for mystikk og symbolikk i en ellers rasjonell hverdag. «Det gjelder å holde liv i sin fantasi like mye som i hjernens logikk,» skriver de i noen velvillige avslutningslinjer.

    Jeg tror nærmest det er omvendt. «Da Vinci-koden» er ett av flere skjønnlitterære svar på behovet for å se et system i tilværelsen. Det er paradoksalt nok dette det dreier seg om - å få kaos til å likne på orden. Ubegripelige hendelser blir plutselig logiske. Verden faller på plass. Bøker av typen «Da Vinci-koden» er antidepressiva for folk som frykter at tilværelsen skulle være bygd på rene tilfeldigheter. At det ikke fins noen mening eller noe forsyn. At alt er kaos.

    Dette har Browns bok felles med alt fra Harry Potter-serien og «Ringenes herre» til et uendelig antall Hollywood-thrillere, med «Matrix» i spissen. Og selvsagt med Bibelen, ei bok som av kristne samfunn blir betraktet som «sann»; et skrift som forklarer tilværelsen til minste detalj dersom man studerer den nøye nok. Dan Brown gjør det kunststykke at han angriper sannhetene i Det nye testamente, samtidig som han lanserer teorier som gir deler av Vestens historie en ny «forklaring». Som viser seg å være det rene visvas.

KONA TIL JESUS? Ifølge Dan Brown var det hun som var den berømmelige «hellige gral» som riddere, prester og arkeologer har lett etter gjennom store deler av historien. Maleriet er lagd av P. Perugino og er hentet fra boka.