Maria João/Mário Laginha

Coverlåter med knockout-kraft.

Portugals store

vokalimprovisator, Maria João, har tatt tak i et knippe låter fra pop-

musikkens øvre hylle og gjort dem slik bare hun kan.

CD: Sting, Tom Waits, Joni Mitchell, The Beach Boys og Björk er blant ofrene.

Godt ledsaget av sine faste medspillere - pianist Mário Laginha, bassist Yuri Daniel, perkusjonist Helge Norbakken - og en rekke studiomusikere, strykere inkludert, setter João hele sitt enorme stemme- og uttrykksregister inn i erobringstoktet mot bl.a. «Wake Up Dead Man» (U2), «Tom Traubert's Blues» (Tom Waits), «Blackbird» (Paul McCartney), «Both Sides Now» (Joni Mitchell), «Unravel» (Björk) og «God Only Knows» (The Beach Boys). Hun hvisker, skriker, sukker og smyger tekstene ut over gjennomgående lekre og vitale arrangementer, flørter lekent med reggae på Stings «Love Is The Seventh Wave», rocker som en tenåring på Dave Matthews Bands «When The World Ends» og avslutter det hele med en dirrende vokalprestasjon på Milton Nascimento/Teca Calazan/Villa Lobos' «Cantiga (Caico)». For oss som tilhører João-fanklubben er det selvsagt strålende, men jeg innser også at nytelsen krever en viss tilvenning.

For vokalskinnet kan bedra. Maria João synger ofte farlig nær slik fordommer og stereotypier tilsier at «dumme blondiner» skal. Kroneksempelet her er den ganske streite versjonen av Stevie Wonders «Lately», der det tar noen takter før du skjønner at det handler om en tolkning med dybde og innlevelse på høyde med det beste. Hun er kort og godt et unikum av en sanger, og det er vel derfor hun kan gjøre selv Tom Waits' «Tom Traubert's Blues» - den med «Waltzing Mathilda» - uten at det blir pinlig, enda så uløselig knyttet den er til opphavsmannens skraphaug av en rusten røst.