Marias verden

I rekordfart har Maria Mena (15) blitt landets nye popstjerne. Men hun får fortsatt bare 200 kroner i ukelønn.

DET ER DAGEN da Oslo-ungdommen tenner lys og går i fakkeltog mot vold og rasisme. Det er ettårsdagen for begravelsen til Benjamin Hermansen. På Skullerud skole i en av Oslos drabantbyer har en av 10. klassingene begynt dagen med å lese dikt for medelevene sine, «Til ungdommen» av Nordahl Grieg.

Hun er datter av en Nicaragua-født newyorker og ei dame fra Stavanger, og mens hun smånervøst proklamerer de optimistiske ordene om at «fred er å skape», tenker hun også litt på hva som skal skje seinere på kvelden, i Oslo Domkirke, med den erfarne konsertgjengeren Haakon blant publikum.

- NÅ KJENNER JEG at jeg begynner å bli nervøs altså, sier Maria Mena mens hun fikler litt med de norsknicaraguanske newyorker-rastaflettene.

Vi sitter på en kafé rett ved siden av Domkirka i Oslo sentrum. Det er bare et par timer igjen til hun skal opptre live for første gang noensinne. Hun skal ikke synge sin sterkt personlige radiohit «My Lullaby», men derimot den vakre «frysninger-på-ryggen»-klassikeren «Amazing Grace» til ære for Benjamin og familien hans, som avslutning på minnekonserten.

- Jeg så på den konserten som gikk på tv i fjor etter det som skjedde. Da satt jeg og gråt og tenkte: Hvis noen spør meg om å stille opp på noe sånt, skal jeg si ja med en gang. Jeg har aldri opplevd noe særlig rasisme selv, men dette er en så sterk sak.

DET VAR OMTRENT PÅ DENNE TIDA i fjor at det begynte å «ta av» i det skjulte for den da 14 år gamle Oslo-jenta med en bunke egenskrevne sanger liggende i en boks på jenterommet ute på Skullerud. En prosess som for de fleste strevende norske band kan pågå i årevis, oppsummerer Maria Mena på under 20 sekunder.

- Jeg hadde skrevet alle disse sangene, og jeg maste veldig mye på pappa om at jeg hadde lyst til å lage en demo. Og så sa han «greit, nå har jeg fått tak i noen jeg kjenner så vi kan gå i studio». Der spilte vi inn «My Lullaby». Så gikk pappa rundt til plateselskapene og vennene sine og folk han kjente. En dag hadde vi med oss Rune hjem, han manageren min. Han elsket det, og ringte Sony med en gang, og de var interessert også.

MED PROMO-PAPPA Charles Mena - musiker kjent fra bandet Two Niggers & A Honkey - og manager Rune Lem - konsertarrangør med tung bransjerutine - i spissen, begynte Marias rakettartede ferd mot popstjernehimmelen. Med en låt hun skrev som 13-åring, om skilsmissen til foreldrene sine.

Forrige uke var «My Lullaby» den norske låta som ble mest spilt på landets radioer, med A-listestatus på både NRK P1 og Petre. Bare A1 og Anastacia er mer populære blant de som plukker ut musikken rundt omkring på landets radiostasjoner.

- Den aller første sangen jeg skrev het «Why». Da var jeg ni. Den er fin, altså. Jeg har skrevet veldig mange sanger. De er dagboka mi, på en måte. Å skrive sanger er noe jeg trenger å gjøre. Det er terapi.

- Når begynte du å spille gitar?

- Jeg kan ikke spille gitar. Jeg skriver sangene, også håper jeg at det går an å spille dem på gitar.

- Spiller du piano da?

- Nei. Men jeg spilte kornett før.

- Litt vrient å skrive pophits på kornett, kanskje?

- Ja.

- Så hvordan skriver du en sang?

- Jeg sitter for eksempel på rommet mitt. Så hører jeg en melodilinje på tv eller noe sånt. Når jeg begynner å skrive sanger, så legger jeg melodier til de ordene jeg har skrevet. Jeg vet ikke helt hvordan slikt foregår, jeg? Jeg trodde alle andre gjorde det på denne måten.

- Spiller du inn en demo med en gang for å huske sangen?

- Jeg husker dem uten å gjøre det. Så går jeg i studio og får hjelp til å legge til akkorder. Så spiller vi inn en demo, og tar det derfra.

OG MENS HUN NESTEN HVER DAG ETTER skolen er i studio for å gjøre ferdig debutalbumet «Just Another Phase» som kommer i april, nyter hun de små godene livet som popstjerne gir. Som for eksempel å være i besittelse av et forhåndseksemplar av den kommende Alanis Morrissette-plata. Etter at hun ble ferdig med en tung fase som Hanson-fan, er det Morrissette som troner høyest på favorittartistlista sammen med Cat Stevens, Dave Matthews Band og K\'s Choice. Til tross for sin ferske hitmakerstatus, har hun 200 kroner i ukelønn. 150 av dem skal hun bruke på «Unplugged»-skiva til Alanis. Hver fredag etter skolen stikker hun innom platesjappa på Mortensrud og kjøper sin ukentlige cd.

- Resten av pengene bruker jeg til juice på skolen. Jeg må ha c-vitaminer. Men jeg får en del CDer av Sony, men det er mye tull.

- Hva definerer du som tullemusikk?

- Musikk hvor jeg ikke tror på den som synger. Det hjelper ikke at personen synger pent, hvis han eller hun ikke har skrevet sangen selv. Bare blitt dollet opp og sendt i studio.

- HVA HADDE DU HOLDT PÅ MED hvis du ikke hadde holdt på med å spille inn plate og gjøre intervjuer?

- Akkurat det samme som i 9. klasse. Sitte hjemme og gråte fordi jeg har så veldig lyst til at folk skal høre tekstene mine om hvorfor jeg er så ensom og hvorfor ingen forstår meg. I andres øyne har jeg alltid vært rar, det er jeg sikker på. Jeg liker godt å være alene, og jeg liker å sitte inne og skrive sanger.

- Hadde du forventet alt dette oppstyret?

- Jeg trodde ikke jeg skulle bli spilt på radioen. Jeg trodde Sony hadde gjort en stor feil. Jeg synes ikke jeg er så flink som alle andre.

- Er ikke det typisk jentete beskjedenhet?

- De fleste har vel det. I hvert fall i tenårene. Jeg har lav sjøltillit, sier hun, og holder hånda flatt cirka 30 centimeter over golvet.

- Jeg har alltid vært sånn. Uten pappaen min hadde aldri dette skjedd.

- Hvor langt fram tør du å se?

- Jeg har ikke noe å sammenlikne med, men jeg har lyst til å lage musikk hele livet. Det er det jeg vil.

  • «My Lullaby» slippes som

single mandag 11. februar.

  • Albumet «Just Another Phase» gis ut i april.

UNG OG LOVENDE: - Jeg er 15 , og det er bra at folk vet det. Hvis plata er dårlig, vil folk kanskje si «bra til å være femten», men hvis den er bra vil folk si «wow, hun er bare femten», sier Maria Mena.