Marie Antoinette: Personen og symbolet

Hvorfor ble Marie Antoinette, i kontrast til sin mann, gjenstand for en så sterk personlig nedverdigelse fra de revolusjonæres side, spør Kai Østberg.

I SOFIA COPPOLAS film er perspektivet følgende: En alminnelig jente blir offer for et mislykket ekteskap og et sosialt miljø hun umulig kan mestre. Til gjengjeld gir hun fritt utløp for sin ungdommelige trang til forbruk og fornøyelser. Dette perspektivet er ikke feil, men det gjør Marie Antoinette nokså uinteressant - historisk og biografisk. I filmen aner vi knapt noe til samfunnet utenfor Versailles og den slutter i oktober 1789. Ser vi derimot dronningens liv som helhet, og i relasjon til samfunnsutviklingen, får vi også et rikere bilde av henne som menneske, på godt og ondt.

Da Marie Antoinette kom til Frankrike som fjortenåring ble hun raskt populær i folket. Hun var et friskt pust og representerte sammen med sin mann et håp om fornyelse. Hennes stil kom da også til å videreføre oppgjøret med den gamle stive hoffetiketten til fordel for en mer uformell omgangsform. Slik sett var hun en tidlig representant for vår tids «folkelige» monarkier, med vekt på borgerlige dyder og jevn familielykke. Hennes ekstravagante forbruk var derimot et aristokratisk trekk. Men med dette bidro hun også til fornyelse innenfor arkitektur og klesdrakt. Louis-seize-stilen var i realiteten Marie Antoinettes stil. Når hun kom til å symbolisere ikke fornyelse, men alt som var galt med kongedømmet, hadde det sammenheng både med uheldige tilfeldigheter og med hennes karaktertrekk. Disse forholdene ville imidlertid vært uten særlig betydning hvis ikke et verdenshistorisk drama hadde vært under oppseiling.

EN OPPOSISJON mot kongemakten hadde lenge vært under utvikling, under ledelse av deler av embetsadelen. Man protesterte mot eneveldets vilkårlighet, forlangte konstitusjonelle garantier og rettsikkerhet. Man tok i bruk trykkpressen og argumenterte for de opposisjonelle standpunkter gjennom pamfletter og bøker. Også innenfor kunst- og litteraturkritikk var en ny lesende og diskuterende offentlighet under rivende utvikling. En ny makt fødtes: Den offentlige opinion. Voltaire kalte den verdens dronning. Men dette var en dronning franske konger ikke var vant til å ta hensyn til, og Ludvig XVI var intet unntak. Kongen nektet sine ministre å gjendrive opposisjonens argumenter i offentligheten, under henvisning til at det var under kongedømmets verdighet. Kongemaktens intensjoner og dens planer for fornyelse var imidlertid gode. De revolusjonære skulle senere hente dem frem fra skuffen og sette dem ut i livet uten vanskelighet. Forskjellen var at de revolusjonære hadde politisk legitimitet til å gjøre dette.

Kongemaktens reformplaner ble slapt markedsført og tapte i PR-kampen. Det tradisjonelle monarkiske utstillingsvindu - hoffet - ble derimot desto mer synlig for folket i den nye medieoffentligheten. Men nå ble det negative sterkt fokusert: sløseri, nedrig intrigemakeri og dekadent livsførsel. Marie Antoinette ble det fremste symbol på alt dette. Hennes utvikling til nasjonalt hatobjekt skyldtes flere forhold, og særlig anklagene mot hennes livsførsel.

GROVKORNEDE pamfletter fremstilte henne i ord og bilder som et sexmonster, som nymfoman, lesbisk, sadomasochist og som elskerinnen til kongens bror. Disse ryktene hentet næring fra den vanskelige starten på ekteskapet. Man spurte seg hvordan hun tilfredsstilte sine lyster når hennes mann var impotent. Ryktene hadde sin opprinnelse i hoffmiljøet selv. At Marie Antoinette fikk slike fiender ved hoffet, skyldtes ikke bare at dette miljøet var et ormebol. Marie Antoinettes forakt for etiketten gjorde nemlig også at hun skjøv fra seg mange av de gamle adelsfamiliene. Dessuten ønsket hun i stadig større grad å leve tilbaketrukket fra offentligheten og nyte livet med sine venner. Men dermed sviktet hun den representasjonsrollen som var noe av kongedømmets eksistensberettigelse, symbolisert i de innviklede ritualene rundt alle kongeparets mest intime gjøremål. Hennes krav på å ha privatliv stimulerte også folkets fantasier om hemmelige utsvevelser som ikke tålte dagens lys.

Heller ikke den familielykken hun etter hvert kom til å oppleve som mor virket til hennes fordel, fordi den forble for privat. Annen halvdel av 1700-tallet markerte gjennombruddet for idealet om den borgerlige, private familieidyll. Men akkurat dronningen måtte leve ut dette privatlivsideal i full offentlighet. Ellers kunne det ikke regnes til hennes fordel. Siden hun ikke gjorde det, kom hun tvert i mot til å bli et offentlig monster, et vrengebilde av de borgerlige familiedyder. Hennes dyder forble skjulte, mens hennes laster ble offentlig samtaleemne, ikke ulikt kongemaktens egen skjebne.

I rettsaken mot henne ble dette trukket ut i sin ytterste konsekvens, da hun ble anklaget for incest mot sin egen sønn.

«NÅR VIL DU endelig bli deg selv?» Dette kan stå som et grunntema i moren Maria Theresias hemmelige formaninger til datteren. Mer enn ti år etter morens død gir hun svaret: «Først i ulykken forstår man hvem man selv er.» Coppolas film slutter nettopp der hvor den menneskelige modningen begynner. Motgangen forvandlet hennes lettsindighet og barnslige stahet til alvorsfylt og verdig tapperhet. Hun gikk med en ny inderlighet opp i morsrollen, men hun ble også en aktiv og bevisst politisk aktør. Hun ble aldri noen venn av revolusjonen, og var utvilsomt skyldig i det landsforræderi som ga henne dødsdommen. Men hun viste stor karakterfasthet i kritiske situasjoner. Kongeparets hemmelige rådgiver, revolusjonslederen Mirabeau, sa at Ludvig XVI bare hadde én mann og det var hans kone.

HVORFOR BLE Marie Antoinette, i kontrast til sin mann, gjenstand for en så sterk personlig nedverdigelse fra de revolusjonæres side. Hvorfor var det så viktig å ydmyke henne som kvinne? En forklaring som har blitt lansert er at de revolusjonære ønsket å bevare og forsterke maktens maskuline prinsipp. Man anklaget det gamle regimet for å tillate manipulering av statsapparatet med fordekte midler, til fordel for private interesser. Det var særlig kvinnene, slik som kongens elskerinner eller ektefeller, som gjennom sengekammeret kunne utøve en slik farlig innflytelse i offentlige spørsmål. De revolusjonæres ønske om et skarpere skille mellom offentlig og privat sfære var derfor også et ønske om en skarpere kjønnsdeling mellom sfærene, med mennene som enerådende i det offentlige rom. Marie Antoinette ble det ideelle skrekkeksempel på en offentlig kvinne, i samtidens språk et annet ord for prostituert. Samtidig er dette neppe hele forklaringen. Maktfulle kvinner ser den dag i dag ut til å kunne utløse et hat av en mer primitiv og personrettet karakter enn det menn kan. Det gjelder både Marie Antoinette, Hilary Clinton og Gerd-Liv Valla. Er det den allmektige morsfigur i barnets første leveår som her får sin forsinkede motreaksjon mot kvinner i det offentlige rom?