Marie-Antoinettes comeback

PARIS (Dagbladet): Nær 250 år etter sin tragiske endelikt opplever Marie-Antoinette en renessanse i Frankrike. Særlig takket være den gjennomarbeidete biografien «Marie-Antoinette den ukuelige» av Simone Bertihre. Hun stiller seg i rekken av forfattere fascinert av Marie-Antoinettes utrolige skjebne.

  • Den halshogde franske dronningen er mest kjent for én setning. Det var da det utarmete folket i Paris i begynnelsen av revolusjonen kom til slottet i Versailles for å be om brød. «Hvorfor spiser de ikke kaker?» undret Marie-Antoinette. For dette, for å ha motarbeidet reformbevegelsen og for å ha bidratt til finansminister Turgots fall ble hun svært upopulær. Ifølge Bertihre var det imidlertid slett ikke lett for den tysk-romerske keiseren Frans 1.s fjorten år gamle datter å komme til det franske hoffet. Hun var usedvanlig bortskjemt og lite skikket til sin rolle som Frankrikes kommende dronning.
  • Hun hadde ingen ting til felles med sin mann, bortsett fra evnen til å nyte en god latter. Hun syntes han så ut som «en bonde som nettopp hadde satt fra seg kjerra». Hun levde om natta med fester og maskeradeball, og han levde om dagen, blant annet ved å reparere klokker. For å unngå at hun blandet seg inn i statens anliggender, ga den kommende Ludvig 16. henne gården Trianon til å leke med. Ryktene gikk om diverse elskere. Imidlertid ble hun en perfekt mor for sine fire barn og kom kongen mye nærmere.
  • Det var for seint. Svindelen med halsbåndet, fra Alexandre Dumas' roman, og det svært nære forholdet med svenske Axel von Fersen hadde allerede svertet «østerrikerinnen», som hennes fiender kalte henne. I den første var Marie-Antoinette fullstendig uskyldig, men ble etter rettssaken sittende med et lite fordelaktig stempel. Og når det gjelder Fersen, mener Bertihre at det ikke kan ha vært noe stormende forhold fordi Marie-Antoinette ikke kan ha vært noen god elskerinne. De må ha vært «begrensede elskere», tror Simone Bertihre.
  • Stefan Zweig har også skrevet en berømt biografi om Marie-Antoinette, som Bertihre refererer til. Han var fascinert av denne heller uinteressante kvinnen som skulle komme til å spille en så stor rolle i historien. For Zweig var Marie-Antoinettes liv en tragedie som utspilte seg før den ble skrevet. «Østerrikerinnen» endte i en blodpøl på Place de la Concorde. Etter heroisk å ha tilbakevist alle infame anklager mot seg fikk Marie-Antoinette sitt vakre hode atskilt fra sin kropp 16. oktober 1793.