Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Marilyn Manson

Manson sjokkerer mindre og mindre, men leverer varene.

CD: Det er klart for en ny runde der de unge skal perverteres og de gamle sjokkeres. Eminem vant Oscar, og plassen som samfunnsfiende nummer en er ledig i USA. For Marilyn Manson er først og fremst farlig i Amerika. Sammenlikner du med den gjengse satanrockeren her i landet, slår han dem bare på sminken.

Mansons problem er imidlertid ikke at noen er nifsere, men at ekstremposører og sjokkrockere blir en parodi på seg selv. Det virker som om Manson er oppmerksom på dette når han åpner med låta «This Is The New Shit» og tekstlinja «everything has been said before». Den nye «shit»-en er inspirert av 30-tallets Hollywood, kabaretdekadanse og degenerert kunst fra Berlin under Weimar-republikkens siste dager. Hvis du lurer, så låter det veldig likt Mansons gamle «shit». Det er goth, glam og industri. Synthen starter showet, gitarene ruller inn, trommer og bass pisker opp stemningen mens sjefen preker og skriker sine ofte bra og ofte helt idiotiske tekster.

Mansons styrke har aldri vært de enkelte delene, men evnen til å skape en mangefasettert helhet av kunst, politikk og musikk som er mindre spekulativ enn du skulle tro. Det er også redningen denne gangen. Og det er alltid interessant å høre Mansons kverning av andres ideer. På « mOBSCENE» knabber han cheerleader-koringa til Faith No Mores «Be Aggressive», og albumet avsluttes med coverversjonen av Soft Cells coverversjon av Gloria Jones' «Tainted Love».

Vi overlever en stund til med Marilyn Manson.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media