KUNST: — Hva? roper Marina Abramovic inn i telefonrøret.

— 1400 mennesker? Det gjør meg glad å høre. Jeg skal gi dere alt jeg har!

Abramovic viser utstillingen «With Eyes Closed I See Happiness» på Galleri Brandstrup fra 28. september og holder forelesningen «The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art» på Folketeateret i Oslo 26. september. Billettene ble revet bort på få dager.

— Jeg tror det er fordi jeg bruker så mye energi på mitt publikum, sier Abramovic.

— Jeg prøver å løfte deres spirit. Kunstnerens oppgave er å speile samfunnet, og det er store problemer i vårt samfunn. Vi lever så distansert fra oss selv, særlig i store byer. Vi har mistet kontakt med vårt emosjonelle senter — det må vi ikke. Vi må åpne hjertene våre.

Abramovic tror arbeidet hun gjør hjelper:

— Vi har så mye smerte i oss og det jeg gjør som kunstner i mine performancer eller i mine foredrag, er at jeg gir publikum en mulighet for å slippe den løs. Jeg tror jeg peker på noe som er veldig smertefullt i vårt samfunn, nemlig en komplett fremmedgjøring av menneskeheten.

Utstillingen på Brandstrup har tidligere vært vist i Milano. Der ble også utstillingen «The Abramovic Method» vist — eller rettere sagt: erfart.

I utstillingen fant publikum senger og stoler utformet av Abramovic. På dem skulle man legge seg ned, lukke øynene og lytte til klokkeslag. Øvelsen varte i to timer. Formålet var at publikum skulle gi sitt «indre jeg» mer oppmerksomhet.

— Vi trenger ikke å passivt se på kunst som henger på veggen, forklarer Abramovic.

— Det er bare gjennom å selv prøve det ut at de kan forstå den energien jeg snakker om.

Serbiske Marina Abramovic er sin kunst. Og hun gir seg selv videre. Hun er nå 66 år og har alltid visst at hun ville bli kunstner. Da hun var liten var hun sjalu på Mozart som fikk begynt sitt kunstneriske virke som sjuåring — Abramovic synes hun var seint ute da hun inviterte til sin første maleriutstilling som tolvåring. Hun startet som maler, men hun har i tidligere intervjuer fortalt om en spirituell oppvåkning hun fikk en sommerdag da hun var 18, hvor hun innså at kunsten kommer fra livet, ikke atelieret.

Abramovic har brukt sin egen kropp som lerret siden 1970-åra og har hatt sagnomsuste utstillinger hvor hun har latt publikum gjøre hva de vil med henne. Som i «Rhythm 0» fra 1974. Og som da hun flyttet inn i galleriet Sean Kelley i New York i 12 dager i performancen «The House with the Ocean View» fra 2002.

For tida turnerer hun rundt i verden med operaen «The Life and Death of Marina Abramovic», hvor hun har iscenesatt sin egen begravelse. Operaen er regissert av Robert Wilson og har Willem Dafoe og sangeren Antony Hegarty fra gruppa Antony & The Johnsons på rollelista.

Abramovic har også skrevet et manifest for kunstnere med enkle leveregler: «Ha kontroll — ikke i livet, men i arbeidet». «Opphold deg ofte nær fossefall». Og «Forelsk deg aldri i en annen kunstner». Hun virker irritert på spørsmål om den sistnevnte.

— Det er veldig enkelt — det funker aldri i lengden, sier hun.

— Det blir for mye sjalusi og konkurranse, ingen klarer å overskride sitt ego.

Abramovic burde vite dette bedre enn noen siden hun levde og arbeidet sammen den tyske kunstneren Ulay i 12 år. Deres felles performancer er blitt legendariske, og flere av disse ble gjenskapt i den store retrospektive utstillingen «The Artist is Present» på MoMA i New York i 2010. Utstillingen viste over femti verk fra Abramovics karriere: installasjoner, lydarbeider, videoer, og altså gjenskapte performancer — med unge, nye kunstnere.

Det som likevel fikk aller mest oppmerksomhet var Abramovics egen performance, skapt spesielt for anledningen: I museets åpningstid, fra morgen til kveld, satt Abramovic på en stol ved et bord, og så på dem som satte seg på stolen på motsatt side — uten ord, uten bevegelse.

Utstillingen ble en sensasjon, og den fikk over 850000 besøkende. Publikum overnattet utenfor museet om natta for å sikre seg en plass i køen. I en hjerteskjærende sekvens i filmen om utstillingen, «The Artist is Present», ser vi blant annet en australsk jente som har reist langt og ventet i mange timer før hun endelig kan ta plass ved stolen. Før hun setter seg, tar hun av seg kjolen for å møte Abramovic naken. Og blir sporenstreks eskortert ut.

— Jeg skal møte den unge kvinnen neste måned, forteller Abramovic.

— Hun skrev et så vakkert brev til meg etterpå. Jeg blir nødt til å møte henne — det er viktig.

Det er betryggende å snakke med Abramovic i telefonen. Hadde vi sittet ansikt til ansikt kunne det kanskje falt en tåre eller to, som det gjorde hos mange av de som satt overfor henne på MoMA. I disse dager kom fotografen Marco Anelli ut med boka «Portraits in the Presence of Marina Abramovic», Anelli fotograferte samtlige av dem som satt overfor Abramovic, og Abramovic selv synes han også skal få ros for sin utholdenhet. De som kom mange ganger også.

— Flere av dem som satt overfor meg flere ganger har laget en klubb. De møtes en gang i måneden, og noen ganger spiser jeg middag med dem. Det er en ære at de gjør dette. Og alt det jeg gjør, som den performancen på MoMA, forandrer meg også.

Abramovic har forsket på det som skjedde i møtene under utstillingen:

— Det er en usynlig, subtil energi rundt oss, som utveksles oss imellom, og dette får vi vitenskapelig bevist.

Resultatene fra forskningen kommer i november. Nå, i mellomtida, har Abramovic akkurat invitert til åpent hus på sitt nye prosjekt i Hudson utenfor New York. Der har hun kjøpt en gammel teaterbygning hvor hun vil åpne «Institute for the Preservation of Performance Art» — som i amerikanske aviser er blitt omdøpt til «Andy Warhols Factory — without the drugs». Besøkende på instituttet må signere en kontrakt hvor de lover å bli der i minst seks timer.

— Det er den eneste måten man kan få en til forandring på, sier Abramovic.

— De må levere fra seg telefoner og klokker, ha på hvite frakker og så blir de rullet rundt i spesialdesignede rullestoler.

På åpent hus-dagen ble det stilt bekymrede spørsmål om naturens gang og Abramovic kunne berolige med at det vil komme toaletter — for menn, kvinner og kunstnere. Det siste som en hommage til fluxuskunstneren Robert Filliou. Hun er nå i full gang med å skaffe penger til prosjektet.

— Det er nytt for meg, jeg aldri gjort dette før. Det er dette jeg driver med fra morgen til kveld, ler hun.

— Jeg har ofret så mye, jeg har verken mann eller barn, alt for dette.

Hun er en omsvermet kvinne, var på forsiden av serbiske ELLE i fjor, men på spørsmål om fokuset på henne som person, er hun klar:

— Egoisme er til hinder for alt. Dette handler om hva jeg kan gi til samfunnet. Vi må være forsiktig med den tiden vi har i livet — det er så mye bullshit vi må forholde oss til. Jeg fokuserer bare på det jeg føler må gjøres.

Abramovic har vært lei av at performancekunst blir sett på som alternativ kunst og ikke blir tatt på alvor.

Det trenger hun åpenbart ikke lenger være bekymret for.

Nina Strand er redaktør for fototidsskriftet Objektiv.