Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Marion Ravn med den første av sine to «skandaleplater»

Hakket for ordinært for sitt eget beste.

ALBUM: Marion Ravens amerikaeventyr endte egentlig før det kom ordentlig i gang. Gigantselskapet Atlantic droppet i første omgang USA-lansering av plata «Here I Am» og Raven ble Ravn igjen og flyttet etter hvert fokuset over på hjemlandet.

Det tok henne 8 år før hun fant tiden moden for å prøve seg med nytt materiale på det platekjøpende publikum igjen.

Parallelt med Hver gang vi møtes-deltakelse, slapp hun i fjor «Songs From a Blackbird», en plate som skulle relansere henne som voksenpopartist.

Det kan jo være fristende å tenke at hun i etterpåklokskapens lys har tatt lærdom av tidligere bandkollega Marit Larsens veivalg. Mange av samarbeidspartnerne er også de samme. Blant annet har Thom Hell vært involvert på produksjonssiden både denne og forrige gang.

«Scandal, Vol 1» er del en av et albumtospann som etter sigende måtte deles i to på grunn av overflod av materiale. Et luksusproblem vil noen tenke, mens det også kan være nærliggende å mene at hun kunne ha redigert seg selv strammere.

Nuvel, det er ikke sikkert strammere regi hadde pyntet så veldig mye på resultatet her - problemet er nemlig at det er fint lite som skiller seg ut i den ene eller den andre retningen fra før av.

Marion Ravn med den første av sine to «skandaleplater»

Marion har en fantastisk flott stemme, sannsynligvis mer elastisk og fleksibel enn tidligere M2M-kollega, Larsen - problemet er bare at stemmen i samkvem med et såpass karakterløst låtmateriale også mister mye personlighet.

Fleetwood Mac-fascinasjonen er der fortsatt i låter som «Never Gonna Get It», singelen «In Dreams» og «We're Heading Off Course», men det blir aldri mer enn vage hint om varm vestkyst. Ravn mangler historiene om levd liv og de interne spenningene som ga Stevie Nicks- og Fleetwood Mac-sangene en sitrende nerve, selv om hun har en stemmeklang som kler den retningen veldig godt.

Det låter er rundt og behagelig, men hvor er det personlige glimtet i øyet og stinget som skal gjøre låtene til noe mer enn masseproduserte postkort?

«Scandal, Vol 1» preges mest av mange fine tilløp som sliter med å bryte overflaten. Aldri dårlig, bare hakket for ordinært for sitt eget beste.