Maris turboshow

«Se på meg, jeg er så deilig» er et slags stikkord for den tilstandsrapporten Mari Maurstad presenterer i et forrykende tempo fra scenen. Nordmenns yndlingssysler, som reality-TV, sex og shopping, blir aldri det samme etter dette.

Scenen er en storskjerm. Det vil si, det er skjermen som er scenen, for det er der det skjer. Men hvorfor, spør Mari Maurstad, er Norge blitt en nasjon av kikkere og blottere? Hennes nye «Mariality»-show er på så mange vis inspirert av fenomenet reality-TV. Bevares, det er stoff nok å ta av, og med realityserienes privatkjendiser oppblåst på storskjerm mangler hun heller ikke fiktive motspillere.

Sylhvast

Mange av numrene i dette showet er rått avslørende og så sylhvast og teknisk briljant utført at du nesten fryser på ryggen av kynismene.

For Mari Maurstad, som både danserisk, sanglig og skuespillermessig har teknikk og talent til omtrent hva det skal være, virker til tider som hun er under konstant regipress. Først når instruktøren Svein Sturla Hungnes lar henne få lov å leke også med de lystige musikerne Trond Lindheim, Jon Rørmark og OddbjørnAase, løser humoren seg opp i glede. Umanipulert spilleglede er smittsom. Og det er nå engang forskjell på å bli imponert og begeistret.

Katastrofehumor

Tekstene er gjennomgående både skarpe og vittige, oftest har de form av private betroelser, og da tenker vi ikke bare på telesexnummeret, som avslører hva de usynlige og beredvillige damene egentlig foretar seg (mater barn, stryker tøy!) i den andre enden.

Nei, for det er først når Mari føler seg trygg på hjemmebane og raust deler sin katastrofehumor med publikum, enten det gjelder shopping, parkering, familiefrokoster eller menstruasjon, at hennes egen mariality treffer blink.

Hennes selvironi er nærmest overdådig fantasisprutende, karakteristikkene er lynraske, bare et glimt av magedanseren i Gudbrandsdalen i forbifarten er verd billetten.

HYPERTALENTET: Mari Maurstad i sitt nye «Mariality»-show er et sceneteknisk vidunder med sjarm på lur.