Mariss Jansons/ Oslo-Filharmonien

På vei til noe stort.

CD: Det er en tankevekkende og inntrykkssterk Mahler-utgivelse som Simax i disse dager presenterer med Oslo-Filharmonien under Mariss Jansons. For denne utgivelsen er på mange måter en merke-stein i Mariss Jansons forhold til Mahler gjennom nettopp Oslo-Filharmonien, ikke bare fordi den kommer mens framtidige plateprosjekter dem imellom nettopp med Mahler står og vakler.

Ytterpunkter

Selv har jeg mange ganger vært skuffet over hva Jansons fikk til, alt mens andre dirigenter fikk det til å lyse av orkestret, nettopp i Mahler. Men denne utgivelsen går utenpå alt jeg har hørt fra samme kombinasjon, i platespillerens ubarmhjertige lys.

De peiler ytterpunktene i Mahler og Mahler-fortolkning. Den første symfonien er nøkternt sett den mest vellykkede, frodig i tilslaget og samtidig så finstilt som Mahler var, allerede i sin symfoniske debut. Den lyser, varm i fargene og med en uttrykksvilje som beseirer enhver tilhører.

9. symfoni er annerledes, nesten helt annerledes. Og ikke bare fra Mahlers hånd, som tett på døden og med et helt livs levd erfaring erobrer en metafysisk dimensjon, som ryster også når den er på sitt mest varsomme.

Ny oppdagelse

Her er det som om Jansons skreller bort alle ytre effekter, som har ridd hans Mahler-tolkninger tidligere, til fordel for en helt ny undersøkelse av hver minste figur. Det er som å være med på en helt ny oppdagelse av verket, og som sådant umåtelig fascinerende, en Mahler helt ribbet for pynt.

Sammenliknet med andre store Mahler-fortolkninger kan vi høre at prisen er en tendens til at verket faller fra hverandre, fordi den mangler den dype, tilkjempede ro i helheten. Men i forhold til mange andre mer sømløse og overflatiske fortolkninger er det en åpenbaring å være med på ferden. Ganske særlig i sistesatsen, der Jansons erobrer helheten også, og vi får være med et forløp helt til punktet der alt liv ebber ut, rystende og umåtelig nærgående.