Marit Christensen

De hadde prøvd alt. Dyre og billige dekorasjoner, en og to programledere, kortere og lengre sendetid. Men «Absolutt» fikk ikke flere seere. Bare én ting var uprøvd: å sende sjefen sjøl inn i studio.

Det var en gang ei lita jente på Kampen som ville bli sangerinne. Eller ballettdanserinne. Men da, antok hun, ville hun sikkert være arbeidsledig i en alder av 35, så hun måtte ha noe å falle tilbake på. Faren, byggmester Carsten, hadde vært med i både VM og OL på skøyter, så hun hadde tidlig lært at ikke noe varer evig. Lege, fant hun ut, det kunne hun bli. Da kunne hun forbinde sår og tørke blod. Det fristet.

- Ett poeng. Ett eneste lite poeng manglet jeg. Marit Christensen smiler så øynene nesten forsvinner inne i smilerynkene. Hun kom inn på medisin i Bergen, men tapte på loddtrekning i Oslo.

- Jeg var fast bestemt på å vente et år, men jeg måtte jo finne på noe å gjøre i mellomtida. Språk hadde alltid vært en hobby, så jeg fant fram katalogen fra Friundervisningen, lukket øynene og pekte. Russisk, sto det. Lite visste jeg da hvor mye det skulle bety.

Hadde hun visst at den fingeren innebar at hun skulle bli hele Norges Moskva-Marit og få de mest private delene av privatlivet sitt brettet ut i ukeblader og aviser, hadde hun kanskje lukket øynene en gang til. Athen-Marit eller Reykjavik-Marit ville sikkert fått være i fred. Men etter noen minutter i selskap med «Apropos»-Marit har vi fått klarhet i én ting: Det er ikke hennes stil å takke nei til en utfordring.

- Etter et halvt år med russisk begynte jeg som tolk og reiseleder. Jeg finansierte faktisk studiene mine som reiseleder, sier Marit.

- Du snakket altså russisk etter et seks måneders innføringskurs?

- Nei, nei. Jeg gjorde da noen tabber. Men jeg er velsignet med et godt språkøre, og så er jeg sabla god til å imitere.

NÅR MARIT KOMMER PÅ

kveldsvisitt gjennom tv-ruta fire kvelder i uka, imiterer hun ingen. Aller minst seg sjøl.

- Jeg har vært reporter, vaktsjef, korrespondent, lørdagsunderholder og redaktør i NRK. Og nå er jeg programleder for «Apropos». Men herregud, det er jo den samme jobben. Poenget er å vite hva man snakker om.

- Gruer du deg før du skal inn på direkten?

- Nei, jeg er aldri nervøs. Heller det motsatte. Men jeg lærte et lurt triks av en russisk venn av meg som er skuepiller, og som stammer privat, men ikke på scenen. Før han skal på, hopper og skriker og slår og hoier han nemlig sånn at adrenalinet eksploderer. Jeg hopper og slår ikke så mye, men passer på å bruke litt ekstra muskler og hisse meg opp litt før sending.

- Men du stammer da ikke?

- Nei, men jeg må få adrenalinet på kok for å være til stede i programmet. Kan jo ikke risikere at tankene vandrer av sted midt under en debatt!

Lenge var det Fredrik Skavlan som var «Absolutt». Da Marit ble bedt om å bli sjef for faktaavdelinga i NRK2, forsøkte hun seg med Danny Pellicer, Lilly Fritzmann og Anne-Kath. Hærland. Nye studioinnredninger ble forsøkt, og flere reportasjer, men ingenting hjalp. Seertallene lå og vippet rundt 100000.

- Da gikk jeg inn til sjefene og foreslo meg selv som programleder. Det eneste vi ikke hadde prøvd var å ha et kjent nyhetsfjes som programleder. Men jeg klarerte det med ledelsen først altså.

Hun er jo ingen diktator heller. Kollegene omtaler henne som lett å samarbeide med, blid og kunnskapsrik.

- Jeg kan da bli sur jeg også, men stort sett forsøker jeg å være profesjonell i jobben min. Og jeg har jo holdt på med dette noen år da, og mye går på erfaring.

Marit har vært i NRK i 20 av sine 49 år. Om en måned fyller hun 50, og invitasjonene er alt sendt ut.

MARIT ER GIFT FOR ANDRE GANG.

Hennes første ekteskap med russeren Jurij ble behørig omtalt i pressen, men denne gangen er hun mer tilbakeholden.

- Han liker ikke at jeg snakker så mye om ham, for det er aldri noe gøy å være «mannen til». Men vi får da vite at han er konsulent og kosmopolitt, og at det snakkes russisk ektefellene imellom.

- Vet du hvor mange ganger du har vært i Russland?

- Nei, men det er blitt en del. Et av mine første besøk var til en liten landsby hvor jeg og en håndfull andre europeere var de første «kapitalistene» de hadde sett. Vi spiste grøt og drakk te hele uka, og så møttes vi og snakket om mat en gang i uka. Der lærte jeg mye russisk.

Utallige ganger har Marit også dratt med norske turister til Svartehavet, eller med russiske turister til Norge. Sånt blir det språk av.

Marit Christensen hadde egentlig tenkt å ta hovedfag i russisk, men hoppet av og begynte på Journalisthøgskolen i stedet.

- Det valget har jeg aldri angret på. Jeg har jo fått brukt russisken min i journalistjobben.

DA KORRESPONDENTSTILLINGEN

i Moskva ble ledig etter Hans Wilhelm Steinfeld i 1984, og Marit Christensens navn var på søkelista, var det liten tvil om hvem som fikk jobben. Marit ble en av NRKs første kvinnelige utenriksmedarbeidere.

- Jeg var jo veldig heldig med tidspunktet også. Så mye som skjedde i akkurat den perioden!

- Var du glad for å komme hjem igjen etter fem år?

- Jeg kunne gjerne ha blitt boende. Men jeg reiser jo dit av og til, selv om det blir sjeldnere og sjeldnere, dessverre.

Marit har vært trofast mot NRK siden 1977, bortsett fra et lite avbrekk som pressemedarbeider ved FN-delegasjonen i New York.

- Jeg trives her. Det er jo utrolig mange forskjellige oppgaver innenfor NRK også, selv om jobben min i bunn og grunn er den samme.

- Blir du aldri lei?

- Man kan da ikke bli lei av verden! Makrokosmos er mitt arbeidsfelt, og det kan jeg jo ikke bare skru av. Men selvsagt blir mye rutine etter hvert.

Marits mikrokosmos består for en stor del av strikking.

- Jeg liker å strikke, folk strikker altfor lite. Men jeg liker ikke å snakke om strikking. Da foretrekker jeg en real politisk diskusjon med gutta. Sånn har jeg alltid vært.