DRO TIL NASHVILLE: Marit Larsen måtte distansere seg fra sine daglige omgivelser da hun skulle lage sin fjerde soloplate. Da dro hun til Nashville. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
DRO TIL NASHVILLE: Marit Larsen måtte distansere seg fra sine daglige omgivelser da hun skulle lage sin fjerde soloplate. Da dro hun til Nashville. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Marit Larsen tar kontroll

Har selv produsert sitt nye album. Og hun mestrer det med bravur.

ALBUM: I forkant av innspillingen av «When The Morning Comes», bestemte Marit Larsen for å ta et langt skritt ut av komfortsonen. Hun valgte nemlig å parkere produsent og samarbeidspartner gjennom tre album, velrenommerte Kåre Vestrheim, og satte seg på flyet til countrymekkaet, Nashville i stedet.

Ikke til forkleinelse for Kåre Vestrheims briljante produksjoner, men en forandring er kanskje nødvendig for å opprettholde spenning og kreativt momentum. Når det er sagt, så er Marit Larsen fortsatt seg selv lik. Det er fremdeles hennes uanfektede stemme og lett manøvrerbare melodier som glitrer i sentrum. Slik må det være.

Klassisk Medmusikantene hennes visste etter sigende ingenting om henne som artist før de ble hyret inn til innspillingen, men har åpenbart skjønt hvor de skal legge seg i lydbildet for å gi henne plass. Det låter luftig og klassisk - ikke fullt så orkestrert som man er vant til på hennes tidligere soloplater.

Åpningslåten «Please Don't Fall For Me» introduserer Larsen over en stram, nesten industriell trommegroove, en duvende basslinje og noen sparsommelige pianoakkorder, før strykerene løfter det bittersøte refrenget i været.

De harde trommene følger henne også gjennom «Faith & Sience», hvor hun finner det for godt å rufse det til med vegger av gitar, uten å miste de hektende vokallinjene av syne. I «I'd Do it All Again» lener hun seg over en dump basstromme, mens klangfulle gitarer fargelegger i sidene. Det låter gåtefullt og innbydende.

I produsentstolen Marit har selv produsert platen og hun har åpenbart brukt mye tid på å gi hver enkelt låt sitt helt særegne uttrykk både arrangement- og lydmessig. Noe som igjen bidrar til å gjøre  plata til en variert og spennende opplevelse.

Singelen «I Don't Wan't To Talk About It» er en typisk Marit Larsen-popperle om trøblete kjærlighet. Musikalsk spares det ikke på noe - det er vind i håret og rørklokker i refrenget. Men det er hele tiden innafor, all den tid hun vet å porsjonere virkemidlene ut i riktige doser.

Vestkystelementene er der fremdeles, folken også - hun svirrer i det hele tatt litt mer hit og dit denne gangen. Kanskje det har noe med alle forskjellige draktene hun kler låtene opp i? Det er uansett en solid rød tråd gjennom hele albumet, og det er Larsens naturlige måte uttrykke seg på.

Marit Larsen tar kontroll

«When The Morning Comes» sementerer Larsens status som en av landets fineste låtskrivere.