Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

marit larsen

DET VAR SOMMEREN 2002, M2M var sendt hjem fra sin oppvarmingsturné i USA med Jewel, og et stykke stort norsk popeventyr var brått over. Samtidig begynte et nytt ganske umiddelbart: Marion Ravn badet i oppmerksomhet og selv en liten demoinnspilling hos Ole «Idol» Evenrud utenfor Halden ble dekket som om det var sommerens store norske musikkbegivenhet. Det var hun som stakk av med den fete «går solo»-kontrakten med sagnomsuste Atlantic Records. Hva med «hun andre»?

Det ble stille, stille.

Marit Larsen gikk i tenkeboksen. Hun satt hjemme hos mamma på Lørenskog og lurte på om hun rett og slett skulle la popmusikk være popmusikk, få tatt artium og begynne på en utdannelse, bli psykolog eller noe. Da oppholdet i tenkeboksen var over, skalket hun lukene til offentligheten, tok lappen og flyttet hjemmefra.

-  Det var et veikryss for meg. Jeg kjente på følelsen om jeg skulle gi meg med musikk. Men det var en vond følelse. Jeg måtte bare ta sjansen på å fortsette, sier Marit Larsen (21), i sitt første store intervju etter M2M-bruddet.

-  Da jeg begynte å skrive låter igjen, var det en veldig god følelse. Det var som å bli forelsket eller å finne en religion. Nå ser jeg på det som et naturlig valg. Men det er alltid en annen løsning. Jeg har venner som ikke driver med musikk, og de har fine liv de også.

M2M ER VI SELVSAGT nødt til å komme tilbake til, men akkurat i denne innledningsvise oppsummeringen av hennes beskjedne gjøren og laden i offentligheten siden den gang, får bruddet nøye seg med å være startpunktet.

For Marit er ikke helt tilbake ennå. Men slusene er i ferd med å bli åpnet: Hun kommer garantert til å være Bylarms aller mest omsvermede artist i Stavanger i februar. Hun har foreløpig ikke platekontrakt, noe album er ikke spilt inn, men det mangler ikke på låter eller velvillige samarbeidspartnere, blant annet har Marit vært i studio og lekt med BigBang-Øystein Greni. Øvrige samarbeidspartnere hemmelighetsstempler hun med et smil. Hun lager «forsseggjorte demoer», og har «nok låter til fire album».

-  Når plata først skal spilles inn, blir det som å føre inn en skolestil. Det kommer til å gå fort. Om den vil komme i 2005 i det hele tatt, gjenstår å se, men det er et mål. Uansett vil jeg bruke 2005 til å spille meg inn, få et publikum og lage bra plater som jeg virkelig står inne for. Uansett om det bare skulle bli én plate, håper jeg at den i hvert fall sier noe om hvem jeg er og viser takknemlighet overfor forbildene mine.

MARIT HAR TIL NÅ spilt to offentlige konserter foran tildels måpende publikummere, først på Blå i mars i fjor, og så i oktober på NRKs Petre-sessions. Da har hun snakket litt med pressen, men først og fremst vist at det hun skal holde på med nå skiller seg markant fra M2M-fortida.

-  Det er ingen kampsak for meg å være annerledes, men det jeg gjør nå vil sikkert bli oppfattet som en motreaksjon mot det jeg har gjort før. Jeg har jo vært så langt over på den andre siden, sier Marit Larsen.

-  Kan du si noe konkret om musikken din, hvordan det låter?

-  Du kan si at musikken min kretser rundt tre retninger. Den ene er den sårbare, gode, trøstende musikken, som samtidig er spiss, frekk og direkte, slik som Joni Mitchell og Gillian Welch. Så har du den eksentriske og spennende, slik som Björk. Og det tredje er pianobasert musikk som likevel er morsom og oppe, som Ben Folds Five og Ben Kweller. Jeg vil at folk skal oppfatte meg som en livsglad person. Men et trist budskap pakket inn i en positiv melodi stikker ofte dypere.

-  Vi snakker fortsatt popmusikk, med andre ord?

-  Joni er popmusikk, men det er popmusikk som gir så mye mer. Standardpop har jo bare tre følelser: den statiske kjærlighetssorgen hvor du ikke får den du vil ha, den hengivne, betingelsesløse kjærligheten, og den kjærligheten hvor du sier «jeg elsker deg, men elsker du meg?». Du kan oppsummere det som nei, ja og kanskje.

-  Og den typen popmusikk er du ferdig med?

-  M2M-musikken hadde mye lys i seg. Den var preget av alderen vi var i. Verden er annerledes nå enn da. Jeg lever et ordentlig liv nå, i motsetning til et liv som surrer på overflaten.

-  Så det handler om popmusikk som på en måte er smartere, da?

-  Slik jeg ser det, kan popmusikk deles i forskjellige bokser. Den enkle og den som er litt mer komplisert, litt mer kunstnerisk. Du kan fint være i begge boksene på en gang. Beatles er jo det. Jeg har også begge deler i meg. Men jeg har vært så langt over på den ene siden, og nå vil jeg gi min stemme til den andre.

-  Vi er nødt til å snakke om M2M nå. Alle lurer jo på hva som egentlig skjedde sommeren for to og et halvt år siden?

-  Jeg har lagt det bak meg. Det er heller ikke andre enn meg og Marion som har trengt å legge det bak oss. Det som skjedde da, er ikke relevant for den videre karrieren min. Men jeg vet jo at M2M åpner dører for meg. Jeg får mulighet til å nå ut til et større publikum umiddelbart.

-  Er du og Marion uvenner?

-  Det kan du bare lure på. Folk får tro hva de vil. Det er ikke noe å dvele ved.

-  Marion lanseres også i 2005. Dere vil bli sammenliknet; musikk, styling, platesalg, alt. Hvordan forholder du deg til det?

-  Sånn vil det være så lenge vi er i samme bransje. Men det blir ingen konkurranse. Platene våre vil være så forskjellige at det ikke blir noen issue . Men jeg håper jo det går kjempebra med henne. Jeg har ikke hørt plata hennes, så jeg vet ikke hvordan det låter. Det skal bli spennende.

-  At dere var forskjellige var vel ganske tydelig i M2M også?

-  Vi var et bra kompromiss, det passet godt til hva vi var. Nå er det deilig å slippe kompromissene. Ny tid, ny drøm å jakte på.

-  Er det erfaringer fra M2M-tida du skulle vært foruten?

-  Nei. Jeg er en person som ikke angrer. Anger er en uheldig følelse å ha for mye av. Jeg er stolt over alt jeg har gjort, men det er stolthet i større eller mindre grad.

MARIT ER NESTEN framme ved målet om fullført artium: hun tar unna ett videregående-fag om gangen i brevkurs, tre års pensum på én måned, så eksamen. Norsk og historie gikk som en drøm, den grufulle matematikken gjenstår.

-  Nå som jeg er en voksen dame, kan jeg si det: jeg er stolt av meg selv. Jeg har bygget karriere så lenge jeg kan huske. Det var litt av en følelse å oppdage at dette var noe jeg kunne gjøre som en jobb.

-  Høydepunktet med M2M?

-  Det var nok turneen med Jewel. Vi spilte for et publikum hvor musikken traff, rett inn til alle menneskene. Vi spilte på noen veldig store steder, for enormt med folk. Konserten i Red Rocks i Denver er min største liveopplevelse.

Da undertegnede intervjuet Jewel i London sommeren 2003, kom vi inn på turneen. «De ga kontrakt til den éne, men det er hun andre som er den talentfulle, er det ikke?», oppsummerte Jewel retorisk. Marit Larsen, gjennomgående selvsikker i sine uttalelser, viser for første gang under intervjuet en ungdommelig blyghet.

-  Sa hun det? Å få et slikt kompliment ... det er jo flott. Det er vel lov å si det, er det ikke?

-  Kom bruddet brått for deg?

-  M2M gikk på en måte oppover helt til det plutselig var over. Det var ikke noe plutselig sjokk at det tok slutt. Alle parter var klar over det. Det som var ubehagelig med det ... Hvis du hadde vært en kompis, kunne jeg kanskje sagt hvordan det var, men jeg er ferdig med det. Det som eventuelt skal sies, vil komme til uttrykk på platen.

-  Vil du komme til å spille M2M-sanger i framtida?

-  Det kommer ikke til å skje. Så ferdig er jeg med det. M2M er så langt unna mitt uttrykk nå at det er irrelevant. Men hei, det jeg holder på med nå er ikke helt Ultima-festivalen heller, altså. Jeg skriver forsatt sanger med vers og refreng.

-  Men jeg er sikker på at du har begynt å stemme gitaren din annerledes, à la Joni Mitchell?

-  Jada. Det der er faktisk en utfordring. Man sitter der og stemmer gitaren annerledes mens man skriver en låt, og der og da er det jo ikke noe problem. Men jeg innså her om dagen at, oj, jeg trenger mange flere gitarer hvis jeg skal spille alle disse sangene på konsert. Det er pes å ha forskjellige stemminger. Det er en organisatorisk utfordring.

-  Da er det enklere med piano?

-  Når man blir forbannet på gitaren, er det fint å ha pianoet. Når den andre går bak ryggen din og er en dust, så har du et annet instrument du kan spille på.

sven.ove.bakke@dagbladet.no

SPILLER PÅ BYLARM I FEBRUAR.</b
- ANGER ER EN UHELDIG FØLELSE Å H FOR MYE AV.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media